11. des
Waling T. Gorter
 
Ad brenning, evakuering og tapstall i Sør-Varanger for 75 år siden
KOMMENTAR

Publisert: 16.okt.2019 14:10
Oppdatert: 16.okt.2019 14:10

En flott artikkel av Yngve Grønvik om Per Kristian Olsens bok «Jevnet med jorden». Det er imidlertid ikke korrekt at all tungt skyts ble lemnet i Luostari og kun lette styrker ble brukt. Sovjeterne brukte i hvert fall en del tungt skyts som Stalinorgler ved Elvenes og på høydene vest for Høybuktmoen mot Staanga, hvorfra de åpnet ild på de tyske styrkene vest for Neidenelva og helt på Ferdesmyra. Det har mange øyenvitner forklart detaljert for meg. 

Ikke alt tungt skyts ble igjen i Luostari. Da Rendulic 26. oktober argumenterte mot brenning av Finnmark stod det samme dag i hvert fall Stalinorgler godt vest for Høybuktmoen…det har nok svekket hans argumentasjon mot Quislings ønske om å brenne alt nord for Lyngenfjorden for å unngå at Londonregjeringen fikk fotfeste i nord...  

Ordren om brenning og så videre av Finnmark kom ikke før de tyske styrkene hadde trukket seg tilbake fra Sør-Varanger. Krigshistoriker Rune Rautio hadde utvilsomt rett da han i sin tid hevdet at Bugøynes nok ikke bare ble spart av en snill kommandant Flach, men fordi brenningsordren ikke kom før de hadde trukket seg ut derfra. 

Flach forlangte kun at hans enhet ble fraktet med lokale fiskebåter til den andre siden av fjorden. . En av Flachs gode venner i bygda fortalte meg i sin tid selv at Flachs lille kommandobunkers på Bugøya står urørt. Han besøkte den på nytt med Flach da denne kom på besøk til Bugøynes etter krigen. Denne vennen ville ikke vise inngangen, som er godt gjømt. Flach ønsket det slik.

En annen sak er at tyske styrker også delvis brente bebyggelsen i selve Sør-Varanger da de trakk seg ut. Som i Kirkenes, hvor svært mange hus ble brent. I Øvre Neiden avverget for eksempel befolkningen brenning ved å nekte den tyske brannkommandoen skyss tilbake over elva mens sovjetiske reinsdyrbrigader fra Vaggetemtraktene presset på og ankom akkurat tidsnok. 

Pålegg om evakuering av hele sivilbefolkningen ble allerede forkynt i Bjørnevatn av selveste Jonas Lie (‘Judas’ Lie,  ref. A.Jacobsen 2017:207) like før frigjøringen etter at han ankom Høybuktmoen 11.oktober 1944. 

Under henvisning til mitt debattinnlegg forleden føler jeg behov å presisere tapstallene fordi det kunne misforstås da jeg skrev om relativt små tap. Olsen skriver helt riktig at 611 sovjetiske soldater ble funnet drept mens de sovjetiske styrkene stod på norsk side. 

Antallet drepte, sårede og savnede sovjetiske soldater var 2122 på norsk side, og 21.233 for hele operasjonen. Det er russernes egne oppgaver som ble oversendt norske myndigheter. Tallene for de tyske styrkene er mer usikre, men ligger på cirka 9000 drepte, sårede og savnede for samme tidsperiode i oktober 1944. 

Navnet ‘Petsamo - Kirkenesoperasjonen’ ble for øvrig først tatt i bruk i propagandaøyemed ett eller to år etter krigen, og erstattet da navn som ‘operasjon Vest’ ( Marinens kode, Hæren brukte intet navn); jeg viser til vår bok om frigjøringen for dette. 

Unntatt større antall under diverse sannsynligvis politisk betingede øvelser stod det hele tiden cirka 5.000 sovjetiske soldater i Sør-Varanger til disse trakk seg ut 25.september 1945. 

 

Waling T. Gorter
Longyearbyen, 9. oktober 2019

 

Nyhetstips hele døgnet: 909 90 700 //  Gå til tips-siden

Kontakt oss: 78 97 07 00 (sentralbord)

Redaksjonen: redaksjon@sva.no
Sør-Varanger Avis arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. Sør-Varanger Avis har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til..
 
Sør-Varanger Avis bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her.
 
Les vår personvernerklæring her.
 
Løsningen er designet og utviklet av Hamar Media – www.hamarmedia.no