13. des
LANSERING: Boka «Under mistanke» ble lansert under Kirkenesdagene. Her forlegger Harald Sunde i samtale med Iris Hølvold.
Foto: Yngve Beddari
 
DEBATT: En nødvendig og viktig bok
OVERVÅKNING: Arne Stores bok er særlig viktig i en tid hvor fascismen i land etter land er på frammarsj.

Publisert: 17.aug.2018 18:10
Oppdatert: 18.aug.2018 11:42

«Under mistanke – en beretning om politisk overvåkning i Sør-Varanger», skrevet av Arne Store (1945-2014), er en nødvendig bok som kommer i en tid hvor kald krig på ny er en aktuell problemstilling. Og hvor det antidemokratiske ytre høyre er på frammarsj.

Boka gir oss et lite innblikk i noens liv og om et lokalsamfunn som mer enn noe annet har vært preget av storpolitikk. «Under mistanke» er engasjerende, og representerer et viktig historisk bidrag om en epoke i Sør-Varanger som fortsatt er relevant for å kunne forstå vår egen samtid. Boka er grundig i sin fremstilling, og den er etterrettelig i sin omgang med de historiske kildene.

I etterkant av utgivelsen av boka har det vært anløp til debatt. Blant annet har boka blitt karakterisert av Hans Hein som et "makkverk" i "fake news - tidsalderen" (Finnmarken 9. august 2018). Dette er det ikke grunnlag for å hevde.

Historiefaget er ikke et nøytralt betraktningsfag. Å anvende historiske kilder forutsetter en kritisk tilnærming og at historikeren tolker kildene. Jeg opplever at Store anvender kildene på en god, kritisk, og anstendig måte. Det er dessuten lite spekulativt i hans fremstilling.

Tilbakemeldingene som har kommet, viser kanskje først og fremst hvordan disse sakene fortsatt berører mennesker langt utover datidens aktører. Men det i seg selv er ikke grunnlag for å la være å gripe tak i tematikken. Kunnskap har alltid vært en forutsetning for forsoning og rettferdighet.

Sammenblanding og ulovligheter

Gjennom Lund-kommisjonens arbeid ble omfanget av Politiets overvåkningstjeneste ulovligheter gjennom flere tiår avdekket og dokumentert. I likhet med Lund-kommisjonens rapport viser også Stores «Under mistanke» hvordan en hel etat bevisst valgte å sette gjeldende rett til side, og hvordan den liberale staten ikke garanterte for grunnleggende rettsikkerhet til befolkningen i Sør-Varanger.

I Sør-Varanger ble det, som Store peker på, utviklet et nett av angivere som aktivt informerte om personer og deres krets som de mente utgjorde en potensiell trussel mot samfunnet. I boka fremstilles det også godt hvordan hele øvrigheta ble satt inn for å mobilisere mot kommunismen eller «noen slimete kryp som selger oss», slik distriktsjef i Televerket Sigurd Torgersen valgte å uttrykke seg i en 17. mai-tale (side 126).

Boka bringer også frem sentrale maktpersoner med posisjoner innen arbeiderbevegelsen og etterretning. Sammenblandingen mellom Arbeiderpartiet, LO og de hemmelige tjenestene står i ettertid som en skamplett både for rettsstat så vel som arbeiderbevegelsen.

At politiets metoder i flere tilfeller var ulovlig hersker det liten tvil om. De mange polititjenestemenne gikk, slik det fremkommer i boka, langt utover hva som kan sies å være juridisk og etisk forsvarlig fremferd i sin tjeneste. Hva som fikk de mange polititjenestemennene til å være med på en slik ulovlig virksomhet, er verdt en studie i seg selv.

Tilsvarende ville en ny kritisk gjennomgang av bokens omtalte spionsaker på 1950-tallet vært svært interessant med tanke på å avdekke eventuelle justismord. Viljen til å rydde opp etter seg har imidlertid ikke vært det som har vært enklest for de hemmelige tjenestene.

Selv under Lund-kommisjonens arbeid fortsatte overvåkningstjenesten med sine ulovligheter gjennom å sette kommisjonens nestleder Berge Furre under overvåkning.

Antidemokratiske krefter

Det er som også er viktig å ha klart for seg, og som Store ikke får like godt frem, er hvordan overvåkningen av venstresida ikke startet med den kalde krigen.

Stats,- og politiapparatet var allerede på begynnelsen av 1900-tallet i gang med omfattende overvåkning, registrering, og kontroll av faglige tillitsvalgte, sosialister, kommunister, sosialdemokrater, og andre som kunne true borgerskapets økonomiske og politiske posisjon. Ofte under påskudd av beskyttelse av nasjonens sikkerhet.

Fornorskningen er en del av det samme bilde. Politi og militær ble aktivt satt inn mot streikende arbeidere og andre demonstranter. Etter oktoberrevolusjonen 1917 var den norske politiske og økonomiske elite rimelig samstemt med Europas fascister (også elite) i synet på Sovjet. Et syn som ikke endret seg nevneverdig etter krigen.

Store peker selv på hvordan Jonas Lie, politiembetsmannen og nazisten, sine arkiver og registreringer før og under krigen ble tatt i bruk av den nye overvåkningstjenesten etter krigen (side 84, jf. side 24). Den ideologiske begrunnede Russlands-frykten har hatt tilsvarende gode tider i andre deler av statsapparatet.

Store minner oss blant annet om hvordan UDs embetsverk i flere perioder aktivt gikk ut og motarbeidet og advarte mot samarbeidsfremstøt mellom Sør-Varanger kommune og Sovjetunionen / Russland. Store skriver hvordan UD mente at kommunens samarbeidsinitiativer «minnet om tidligere tiders landssvik» (side 197).

Tilsvarende motstand fra utenrikstjenesten så man i forbindelse med opprettelsen av Barentssamarbeidet. Fra overvåkningstjenestens side ble åpne grenser, handel, og samarbeid sett på, i følge Store, som et «fremtidig mareritt» (ibid).

I et slikt idéhistorisk perspektiv mener jeg at dagens folk-til-folk-samarbeid kanskje kan sees på som en videreføring av den antifascistiske tradisjonen som partisanene og venstresiden i Finnmark sto for. Det grenseoverskridende arbeidet og samarbeidet skulle være en rettferdighetssøkende kraft basert på en visjon om å skape et bedre liv for alle mennesker.

Og det var kanskje noe slikt som var så farlig for statsmakta i sør?

Nåtid og fremtid

Verken Sør-Varanger eller Finnmark politidistrikt er i dag det samme som det var under den kalde krigen. Heldigvis. Finnmark politidistrikt har ingen ideologisk agenda, og politiet er i dag underlagt et helt annet regime enn tidligere hva gjelder domsstolskontroll og den mer generelle kontrollen av tjenestene som EOS-utvalget står for.

Tilsvarende er ikke Sør-Varanger-samfunnet et like dypt splitta angiversamfunn, slik skildringa av tida fram mot 1990-tallet tilsier.

Men historien bør ha lært oss at det er få ting som varer evig. Derfor er bøker som «Under mistanke» viktig for vår kollektive beredskap. Særlig i en tid hvor fascismen i land etter land er på frammarsj - og som viser både evne og vilje, når de får makt, til angripe demokrati og rettsikkerhet, fagforeninger og alt det som binder mennesker sammen.

 
BIDRO: Forfatterens barn Hege Undem Store og Per Anders Store, som har bidratt til sluttføringen av boka etter hans død.
Foto: Yngve Beddari
Torbjørn Brox Webber.

Nyhetstips hele døgnet: 909 90 700 //  Gå til tips-siden

Kontakt oss: 78 97 07 00 (sentralbord)

Redaksjonen: redaksjon@sva.no
Sør-Varanger Avis arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. Sør-Varanger Avis har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til..
 
Sør-Varanger Avis bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her.
 
Løsningen er designet og utviklet av Hamar Media – www.hamarmedia.no