18. nov
 
En kamp om ressursene
Hvem skal ha retten til å høste av, bearbeide og videreforedle, selge og tjene penger på naturrikdommene vi omgir oss med i Finnmark?

Publisert: 30.jan.2014 13:16
Oppdatert: 23.okt.2017 10:36

Det er dette som er det grunnleggende spørsmålet i det «Mehamnopprøret» ildsjeler på kysten nå har satt igang for å få nytt fokus på det faktum at storaktører som Røkke og co fortsatt bryter loven. Det gjør de ved å ikke oppfylle sin leveringsplikt til fiskebrukene på finnmarkskysten. Dette gjelder ikke bare for Mehamn og Gamvik kommune, det gjelder flere steder langs kysten. «Storbyen» Hammerfest inkludert.

Det er ikke vanskelig å skjønne at folk blir opprørte når fiskeressurser som i lovs form, gjennom vilkår for trålerkonsesjoner er «øremerket» for deres landanlegg, i full åpenhet fraktes ut av Finnmark. Samtidig som fiskebrukene står stille på land og folk går uten arbeid.

I Oslo ser det ut til at politikerne fortsetter å toe sine hender, slik de har gjort i mange år allerede. Verken Stoltenberg-regjeringen eller den ferske Solberg-regjeringen med sine fiskeriministre har til dato klart å tydeliggjøre makt bak sine spede forsøk på å si at «de må jo levere der de skal».

Ikke rart at folk på kysten spør seg om de overhode er interessert i at lovens bokstav skal oppfylles. For storaktørene ser dessverre ut til å slippe greit unna.

Gjennom historien har finnmarkingene vært av dem som ofte har måttet stå med lua i hånda og finne seg i å bli «oversett» av makta i sør. Kjøttvekta til 70 000 mennesker er for lita til å telle med. At man henter ut ressurser og forholder seg til Finnmark som kun råstoffleverandør, må det med andre ord fortsatt være en slags aksept for i maktens korridorer. En aksept som ikke alltid ligger åpen i overflaten, i hvert fall ikke i festtalene, - men som likevel ligger der like under og vaker.

Det er en beintøff kamp om ressursene våre som pågår akkurat nå, og den blir helt avgjørende for hva fremtidens Finnmark blir. Per 2014 er det mye ressurser og råstoffer det står om. Det største matfatet av alle byr på fisk av mange slag og annen profitabel sjømat. Oppdrett likeså. Gruve- og mineralindustrien er et stort ressursområde der «whats in it for us» i dette fylket er blitt et stadig viktigere spørsmål. Mange ønsker en mineralavgift, for eksempel, for å sikre at vertskommunene får noe igjen for å avstå malm og mineraler.

Olje- og ikke minst gassindustrien er det neste. Ilandføring eller ikke er brennaktuelle spørsmål. I sør er det ikke like selvfølgelig at verdier fra nordområdene absolutt skal skapes på land, slik finnmarkingene naturlig nok ønsker. De store olje- og gassaktørene ser helst at de kan frakte både oljen og gassen rett forbi, uten å legge særlig med arbeidsplasser eller aktivitet igjen langs kysten vår.

Finnmark har alltid fått høre at det er i sør verdiene skapes. Da er det interessant når fakta kommer på bordet, slik de har gjort i de senere år der Finnmarks eksportverdi, inkludert Snøhvit, har vist seg å være den største per innbygger i landet sett under ett. For etpar år tilbake var eksportverdien per hode på 240 000 kroner. Langt mer enn Møre og Romsdal og Oslo. Å henge med hodet er det altså ingen grunn til, men det er grunn til å sørge for at Finnmark også får høste av alt det som blir sådd og transportert ut herfra. Derfor er «Mehamnopprøret» viktig for HELE Finnmark.

 

Nyhetstips hele døgnet: 909 90 700 //  Gå til tips-siden

Kontakt oss: 78 97 07 00 (sentralbord)

Redaksjonen: redaksjon@sva.no
Sør-Varanger Avis arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. Sør-Varanger Avis har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til..
 
Sør-Varanger Avis bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her.
 
Les vår personvernerklæring her.
 
Løsningen er designet og utviklet av Hamar Media – www.hamarmedia.no