18. nov
 
Må inviteres til jubileet
«Det første som taper i en krig er sannheten».

Publisert: 22.sep.2014 13:48
Oppdatert: 23.okt.2017 10:43

Når historien er blitt skrevet om 2. verdenskrig i Norge, er ikke sannheten om krigen den samme i 2014 som den var i 1945. I hvert fall ikke den offisielle og nedskrevne, vinnernes sannhet. Den historien vi har lært på skolen og den historien vi har fått tilgang til med årene er blitt ganske så forskjellig. Hele sannheten om 2. verdenskrig i vårt land er fortsatt ikke engang kommet frem i dagen, selv ikke nå, 70 år etter. For hvert nytt element av krigens mange sider som kommer for dagen, setter spor i oss som får vite. I noen tilfeller avdekkes skjebner som skjærer en langt inn i sjela. Som det faktum at det «der ute» finnes et 11. tunnelbarn i tillegg til de ti offisielle. Et barn som også ble født i nærheten av tunnelen i løpet av skjebnedagene i oktober 1944 da russerne kom og befridde Sør-Varanger, mens tyskerne ble jaget på flukt. Hennes skjebne som datter av en østerriksk soldat har vært så tøff og vanskelig at hun selv ikke idag tør å gi seg til kjenne. Dette sier ikke bare sitt om at det var vanskelig å bli født av «feile» foreldre i dette lokalsamfunnet. Mor og barn fikk det ikke spesielt bedre i Oslo. Og det gjør slett ikke saken bedre. Tvert imot. Barnet ble født til verden like uskyldig som ethvert annet barn i hele verden. HUN kan da ikke lastes for verken krigen eller for hvem foreldrene er. Det burde hun, i likhet med alle andre barn fra krigsårene, født med tyske, østerrikske eller russiske fedre, minst 270 tilsammen, forlengst ha fått klar melding om fra det norske samfunnet. Norge og det norske folk kan ikke ha på sin samvittighet at det finnes innbyggere i dette landet som ble født under krigen, - og som risikerer å gå i sin grav uten å kjenne seg som like verdifulle og anerkjente borgere av dette landet som alle andre.

Slik vi ser det, bør Fylkesmannen og Sør-Varanger kommune, som vertskap for 70- års jubileet for frigjøringen, nå kjenne sin besøkelsestid og invitere det 11. tunnelbarnet, - på lik linje med de ni øvrige gjenlevende tunnelbarna, til den offisielle markeringen 24. og 25. oktober. Både sør-varangersamfunnet, Finnmark og nasjonen Norge har et sterkt ansvar nå for å sørge for at denne kvinnen, i likhet med alle øvrige krigsbarn, kan leve resten av sine liv med hevet hode og helt uten skamfølelse av noe slag. Det er ikke vårt samfunn verdig at krigens lidelser ennå ikke er over for noen. At den preger enkeltmenneskers hverdag 70 år etter at den formelt var over. Det er direkte skammelig.

Kåre Tannvik spør seg hvordan det er mulig for et samfunn å kollektivt ha satt lokk på en slik historie. Det er et krevende og voldsomt sterkt spørsmål som det er overmåte viktig å stille. Mange MÅ ha visst. Langt opp mot vår tid. Det var tross alt 3 500 mennesker i tunnelen i de aktuelle dagene. Forhåpentligvis vil spørsmålet bli både belyst og besvart under det alternative seminaret han vil arrangere i Andersgrotta under Frigjøringsjubileet. I mellomtiden må vi som lokalsamfunn gi en tydelig beskjed til tunnelbarn nummer 11 og alle andre krigsbarn med røtter i Sør-Varanger; her er hver og en av dere hjertelig velkommen!

 

Nyhetstips hele døgnet: 909 90 700 //  Gå til tips-siden

Kontakt oss: 78 97 07 00 (sentralbord)

Redaksjonen: redaksjon@sva.no
Sør-Varanger Avis arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. Sør-Varanger Avis har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til..
 
Sør-Varanger Avis bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her.
 
Les vår personvernerklæring her.
 
Løsningen er designet og utviklet av Hamar Media – www.hamarmedia.no