10. des
Med på mye: Otto Arne Stabell (1920-2005) har skrevet om sine aktiviteter under krigen. Dette bildet er tatt på bryllupsdagen i 1946.Foto: Privat
 
Min far fikk varslet de i Andersgrotta om freden
LESERINNLEGG: Under oppveksten fikk jeg høre om min fars, Otto Arne Stabell (1920 - 2005), opplevelser under krigen. I voksen alder ba jeg ham skrive ned det hele. Da jeg nylig ryddet i min mors etterlatte papirer, fant jeg til min overraskelse et lite innbundet hefte.

Publisert: 24.okt.2019 20:48
Oppdatert: 24.okt.2019 20:52

Det var fotostatkopier fra boken Englandsfarten (bind I av Ragnar Ulstein, Det Norske Samlaget 1965), samt åtte maskinskrevne sider med tittelen Minner fra krigsårene 1940-1945, skrevet av min far. Det er et lite utdrag av disse nedtegnelsene jeg nå vil fortelle om.

Fra Hjelmsøya til Kirkenes

Otto ble født på Hjelmsøya i Vest-Finnmark, og kom til Kirkenes med sine foreldre på midten av 1920-tallet. For å bidra til familiens økonomi måtte han begynne å jobbe som 15-åring. Etter noen år ved gruveselskapet A/S Sydvaranger, bestemte han seg imidlertid for å begynne på K. Solbergs handelsskoles ettårige kurs i Trondheim høsten 1939.

Møtte krigen i Trondheim

Påsken 1940 tilbrakte han med en skolekamerat utenfor Trondheim, men like etter ferien begynte krigen. Otto skriver:

– Like etter at vi var tilbake på skolen, kom tyskerne 9. april. Det ble midlertidig brudd på skolegangen, for folk forsvant ut av byen til hytter eller annet oppholdssted ... Henry Hallonen, fra Vardø, og jeg, som delte hybel, ble med vårt vertsfolk til en hytte et sted på Gråkallen. Hytten tilhørte nogen familie til verten, Berg, og det var fullt allerede da vi kom. Vi lå der tettpakket på alle gulv...

Skolen kom omsider i gang igjen, og Otto fikk tatt sine eksamener.

Med og Bygde flyplassen

Da krigen ved Narvik tok slutt, reiste han tilbake til Kirkenes, men ble der ikke lenge. Han skriver:

– Lite å foreta seg i Kirkenes til å begynne med, men så ble det satt igang arbeide med flyveplass på Høybuktmoen ... Vi var et gjeng gutter som lå i telt der, og over tid kunne vi arbeide så mye vi ville ...

Stjal båt, ble tatt

– I slutten av mars 1941 tok jeg Hurtigruten sydover. Hadde hørt det gikk an å komme til England fra Vestlandet.

Den mislykkede flukten til England er beskrevet i boken Englandsfarten (nevnt ovenfor). Der beskrives det hvordan Otto og noen andre gutter stjal båten Fiskergutten, satte kurs mot det åpne hav, men fikk motorstopp og drev tilbake til land.

Otto er spesifikt omtalt i boken, ettersom han ga båtens eier 100 kroner da det ble oppdaget at de holdt på å dra av gårde med farkosten. Dette fant sted rundt påsketider i april 1941.

Da båten drev i land, ble guttene brakt til Ålesund av lokalt politi og fengslet.

– En uke der med forhør, og ca. en måned i kretsfengselet. Ble fraktet til Trondheim og innsatt på Vollan. En gang i løpet av juli slapp jeg ut med ordre om å komme meg i arbeide.

Agent i Kirkenes

Mot slutten av året hadde Otto reist tilbake til Kirkenes, og fått seg arbeid ved ordførerkontoret. I sine nedtegnelser forteller han om hvordan han fikk tak i navnene på samtlige NS-medlemmer i Sør-Varanger kommune:

– .. (jeg) hadde all maskinskrivning og brevjournalen. Ortzkommandanten skrev en gang og bad kontorsjefen (stornazi) om fortegnelse over alle NS medlemmer i kommunen. Lot han da få med seg helt nye blåpapir når han låste seg inne på sitt kontor for å skrive. Disse tok jeg med hjem, og fikk således en komplett liste over alle NS i kommunen.

Navnelisten ble nærmest umiddelbart overrakt til de rette personer innen motstandsbevegelsen.

Otto sluttet siden i jobben på ordførerkontoret, og tok seg flere forskjellige jobber i ulike deler av landet frem til sommeren 1944, da det «begynte å gå dårlig for tyskerne». Han returnerte da nordover.

Mot frigjøring

– I august dro jeg til Finnfjordeid hvor familien var evakuert i løpet av sommeren. Brukte en uke fra Tromsø til Kirkenes da det var liten trafikk nordover, bare sydover og evakuering.

Da han ankom Kirkenes, hadde han tilhold i familiens hytte på Sandnes. I sine nedtegnelser forteller han om den nedtrykte atmosfæren som preget disse dagene:

– Utover høsten ble det truffet forberedelse for tilflukt i hytter, og tunellen i Bjørnevatn. Oppslag fra NS om at nu drar tyskerne jernteppet ned og siste frist for å komme seg sydover og i sikkerhet ... jeg ble igjen i hytta. Var også i tunellen hvor det var masse mennesker, og også dyster stemning ... De to siste nettene før frigjøringen lå jeg i en jordgrop på toppen av fjellet der hytta lå. Russerne avfyrte sine kanoner i Vinterveiskaret og tyskerne et sted ved Strømmen bro. Hadde granatuling over hodet hele siste natten.

Frigjøringsdagen

Videre forteller han om en riktig innholdsrik frigjøringsdag:

– Da jeg kom ned til hytta i grålysningen frigjøringsdagen, hadde en russisk avdeling rastet ved vannet nedenfor hytta. Offiserene bad om lov til å benytte hytta til å innta sine måltider. De holdt kokker og god mat. To av offiserene var kvinner, og den ene snakket godt tysk ... De ble i hytta i 2 dager og overnattet … Da de russiske offiserene brøt opp, skrev de et takkebrev som alle undertegnet. Det brente desverre sammen med hytta i løpet av våren 45.

Otto ble altså invitert til å spise med offiserene i hytta, og etter frokost på frigjøringsdagen tok han seg ned til sentrum av Kirkenes. Både på turen ned og i Kirkenes så han kun russiske soldater, og ingen av dem forsøkte å stanse ham.

– Straks vi hadde spist første måltid, ca. kl. 9, tok jeg sykkelen og dro ned til Kirkenes ... Mye dårlig vei der tyskerne hadde sprengt jernbanelinjen. Huset var nedbrent, og det sto ikke mange hus igjen, skriver han.

Måtte overbevise presten

– Jeg dro da til tunellen under Haganeshaugen hvor jeg visste at Røde kors hadde holdt til i et rom ca. midtveis inni tunellen. Var inni tunellen og banket på døra og fikk undrettet dem om at tyskerne var dradd og at det nu var russiske soldater i Kirkenes. Bevis hadde jeg med, da to soldater hadde fulgt meg inn i tunellen, skriver Otto.

Jeg er blitt fortalt at da Otto banket på, trodde de første menneskene ved tunnel-døra at tyskerne forsøkte å lure dem ut for tvangsevakuering. Otto ba dem da hente presten, som han kjente. Presten ankom, og bekreftet at Otto stod til troende.

Da ble tunnel-døren åpnet, og menneskene der inne strømmet ut og kastet seg om halsen på russerne. Otto Arne Stabell var trolig den første sivile nordmann i Kirkenes 25. oktober 1944 som visste at fronten hadde snudd.

Ole B. Stabell
Prof. emeritus, Dr. Philos
Kristiansand

 

Nyhetstips hele døgnet: 909 90 700 //  Gå til tips-siden

Kontakt oss: 78 97 07 00 (sentralbord)

Redaksjonen: redaksjon@sva.no
Sør-Varanger Avis arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. Sør-Varanger Avis har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til..
 
Sør-Varanger Avis bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her.
 
Les vår personvernerklæring her.
 
Løsningen er designet og utviklet av Hamar Media – www.hamarmedia.no