27. mai
Foto: Privat
 
Reidar Danielsen til minne
MINNEORD: Reidar døde da påsken gikk over i hverdag igjen. Han ble lagt inn på sykehuset på grunn av lungebetennelse. Det var brysomt, men ikke alvorlig, trodde alle. Så stoppet hjertet, og han var ikke mer.

Publisert: 30.apr.2019 12:42
Oppdatert: 30.apr.2019 13:04

Reidar ble 82, og selv om han hadde plager og vondter, så så han fremover - full av planer. Bobilen skulle fikses, han skulle kjøre nordover til sommeren.

Han vokste opp i Kirkenes sammen med søster Reidun. Moren Titti (Aud) jobbet i hotell- og restaurantnæringen, og kanskje var det herfra Reidar fikk sin sosiale legning.

Han kjørte hest da han var ung, både på løp og i arbeid, og siden ble det buss og lastebil. Han elsket yrket sitt. Hans far Trygve var i samme bransjen, og det ble også veien sønnen Ronald valgte. De to var både kompiser og kolleger, og hadde et unikt far/sønn-forhold.

Reidar var sosial. Han hadde mye humor, og han likte folk. Språk var ingen hindring - han fant venner i Russland og Baltikum som han trakk med hjem. Han trivdes med folk rundt seg, og han og Marie hadde et åpent og gjestfritt hjem. Han hadde god tone med ungdommen.

Reidar elsket alt med hjul på, og han elsket å kjøre. Og han mente mye om andre trafikanter som ikke bidro til flyt i trafikken.

Og like mye som han elsket bil, hatet han fly. Likevel tok han den store turen til Amerika med broren Steinar, for å lete etter sporene etter sin utvandrede bestefar, journalisten Dybwad. Han var stolt av ham, og snakket ofte om den turen.

Men helst var det altså bil. Han og Marie hadde mange, lange og fine turer med bobilen, og særlig var han glad i å kjøre i Norge. Alder var ingen hindring, han tålte lange økter bak rattet.

Da barna var små, var det snøscooterturer hver vinterhelg. Han var en god far, han tok med ungene på turer.

Han var også en «fikser». I familien heter det «Danielsen-løsning», det betyr å finne på noe smart som virker, men som kanskje ikke står i læreboka. Han kunne imidlertid skrevet lærebok om effektiv stabling av gods. Et langt liv i transportbransjen satte sine spor.

Best trivdes han hjemme med Marie, og etterhvert trivdes han nok aller best når det bare var de to. De mistet Ronald altfor tidlig, og Reidar kom seg aldri helt etter det. De senere årene ble han mer stille og steil. Han hadde nok mye vondt, men det var også tapet som satte sine spor.

Men han fant også mye glede i de nære ting. Han likte å følge med på blomster og fugler, og han elsket den vakre hagen Marie anla etter at de flyttet til Gressvik for 20 år siden.

Alle som kjente ham, vet at han også var glad i tv-en sin også. Sport, særlig skiskyting, men også mer obskure ting, som «VM i biljard». Han så dyreprogram. Bilprogram. Og, ikke minst: Historie - særlig krigshistorie.

Nå er han ikke mer, men familie og venner vil huske hans raushet, humoren, den kjappe replikken og de mange telefonsamtalene for å holde kontakt med de i nord. De vil også huske staheten, hvor lettrørt han var, og hans store hjerte.

Han etterlater seg tre døtre fra to ekteskap: Wanja, Toril og Anne-Grethe. Han etterlater seg flere søsken; Reidun og Tor var de han holdt tettest kontakt med de siste årene.

Han hadde tre barnebarn.

Det blir rart og tomt for Cora og Ada å miste bestefar. Det er tungt for de voksne å tenke på at hans «elskende», som han kalte Marie, blir alene nå.

Han minnes med kjærlighet og latter - hvil i fred.

 

Nyhetstips hele døgnet: 909 90 700 //  Gå til tips-siden

Kontakt oss: 78 97 07 00 (sentralbord)

Redaksjonen: redaksjon@sva.no
Sør-Varanger Avis arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. Sør-Varanger Avis har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til..
 
Sør-Varanger Avis bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her.
 
Les vår personvernerklæring her.
 
Løsningen er designet og utviklet av Hamar Media – www.hamarmedia.no