17. okt
Illustrasjon: Jervestreken
 
Påskekrim: Den siste lunsjbuffét
Et utdrag fra politiinspektør Fridtjof Reinholdtsens selvbiografi "Politi og Røver i Kirkenes".

Publisert: 27.mar.2018 15:37
Oppdatert: 28.mar.2018 15:09

Det skjedde i de dager da påskefreden endelig hadde senket seg over Kirkenes, at jeg skrev et blogginnlegg om strøsselet på kolibriegget mitt. År med frustrasjon hadde gått, etterfulgt av flere, og nå satt jeg der igjen. I en stressless på skjærtorsdag, med mer strøssel på skjorta enn på egget.

Jeg hadde fått nok, og det drev meg til tastaturet: Det kan ikke fortsette slik! Dere må gjøre noe, Freia! Bruk mer palmeolje! La oss alle boikotte kolibriegg, til Freia tar sitt samfunnsansvar på alvor og … Skjebnen ville det slik at det blogginnlegget aldri skulle fullføres.

Skjebnen, og en død fylkesrepresentant fra Troms. For nok en gang fant min gamle følgesvenn døden meg, denne gangen via en telefon fra Gapahuken restaurant.

***

Svøpt i skyggen av ondskap har jeg i min tid som etterforsker loddet menneskers mørkeste dyp på jakt etter sannhet og rettferdighet. Og i det mørket har dødens mange ansikter vist seg i sin mest grufulle skrud.

Men Birger Helgesen, som lå på gulvet ved lunsjbuffeen i Gapahuken restaurant, så mer ut som han tok en blund. Kinnene glinset ennå av fettet fra kyllinglåret han klamret i høyre hånd, og flekkene på dressjakken vitnet om hektisk åpning av kongekrabbeføtter.

Men det hvilte en ubestemmelig tilfredshet over ansiktet hans. Øynene var lukket, og munnvikene trukket en anelse opp, som om han hadde smilt i møtet med sin skaper. Lukten av bitre mandler stakk i nesa da jeg lente meg nærmere, og den kom ikke fra påskemarsipan som hadde vært julemarsipan fem måneder tidligere.

Den kom fra kyllinglåret.

«Blåsyre. Jeg antar at det vanligvis ikke er en av ingrediensene i marinaden din?» Kokken ristet fornærmet på hodet. Jeg så etter skyld i øynene hans, men fant ingen. Tankefull gikk jeg inn på eierens kontor, der opptakt fra overvåkningskameraet i restauranten sto klar til avspilling på en laptop.

***

Tilbake i restauranten tjue minutter senere satt tolv menn og kvinner bak et langbord. De så på meg da jeg kom inn og begynte å gå frem og tilbake foran dem på gulvet. Stillhet er et verktøy som kan bringe frem urolighet i folk som har noe å uroe seg for. Jeg gransket dem, ansikt for ansikt, uten å si et ord.

På venstre side satt seks representanter for Finnmark fylke. På høyre satt seks representanter for Troms, med en tom stol ytterst. Noen så ned på fatene sine, andre lengselsfullt mot buffeen ved veggen lenger borte. Kun en av dem møtte blikket mitt, en mann i femtiåra på Finnmark-siden. Jeg stoppet og henvendte meg til ham.

«Du heter Jonas, ikke sant?»

Han holdt blikket mitt. «Jonas Iskaldiot.»

«Snålt navn. Slik jeg har forstått det, Jonas, var hensikten med denne lunsjen å megle frem en løsning i uenighetene rundt fylkesslammenslåingen.»

Jonas nikket bekreftende, og jeg fortsatte.

«Den døde Troms-representanten på gulvet der borte tatt i betraktning, så ser det ikke ut til å gå på skinner.»

«Det er riktig.»

Med en pønskende pekefinger mot leppene, begynte jeg å gå frem og tilbake foran dem igjen. «Mye står på spill. Verdier, arbeidsplasser, prestisje og ikke minst identitet. Men hvem blant dere er villige til å gå så langt for fylket sitt, som å ta et liv?»

Jeg gransket dem igjen, blikkene flakket og noen vred seg på stolene.

«Det kommer vi tilbake til. La oss etablere motiv først. Hat, kanskje? På vei hit fikk jeg tid til å sette meg inn i hvem dere er. Google og Facebook er en etterforskers trofaste og lynraske assistent i disse dager.»

Jeg stoppet foran kvinnen ytterst til venstre på Finnmark-siden.

«Hat kan drive folk til å gjøre ting man selv, og andre, ikke trodde man er i stand til. Ikke sant, Hilde?»

Hun så forvirret ut, og jeg presset på. «For er det ikke slik at du, 4. mars klokka 22.35, skrev følgende på Facebook: Hater Troms! Herrejesus, så teite de er!»

Hun vred seg på stolen. «Jo, men ... Det var bare ... Jeg hadde drukket litt hvitvin. Jeg kunne aldri ha drept noen.»

«Nei, du kunne ikke det.» Uten å snu meg pekte jeg på overvåkningskameraet i taket i det ene hjørnet av restauranten.

«Opptakene viser at du kun spiste salat, og ikke nærmet deg kyllinglårene. Du kan ikke ha drept Birger Helgesen.»

Jeg tok noen steg til høyre og så på mannen ved siden av henne.

«Hva med hevn, Kjell? Hevn har drevet mennesker til desperate handlinger i årtusener. Noen ganger i rettferdighetens navn, andre ganger ikke. Hevntanken klorer seg fast, kveiler seg rundt ryggmargen og slipper ikke taket før oppgjørets time har kommet. Se på klokka di, Kjell.»

Kjell så forvirret tilbake på meg.

«Jeg har ikke klokke, bruker mobi...»

Jeg avbrøt ham, tok et steg nærmere. «Har oppgjørets time kommet for deg? Kommet og gått?»

«Jeg vet ikke hva du prater om.»

«Det tror jeg du gjør. For er det ikke slik at du i din tid som aktiv fotballspiller i Sørild Ballklubb ble hentet til prøvespill for TIL?»

«Jo, men ...»

«Du var en middelmådig fotballspiller. Lav pasningskvalitet, teknisk svak, og rett og slett en fomlende, håpløs kløne. Ordrett fra rapporten til spillerutvikleren i TIL. Å bli veid og funnet for lett kan gjøre noe med et ungt sinn. I deg lagde det grobunn for et mindreverdighetskompleks som bare vokste seg større og større med årene, mer og mer giftig, til ditt mål i livet, ditt fines in vita, ble å kjempe mot alt som har med Troms å gjøre. Noe dine kronikker om fylkessammenslåingen vitner om, med sin kalde, sylskarpe brodd stikkende frem mellom statistikkene og faktahenvisningene. Og det er grunnen til at du sitter her i dag, etter å ha posisjonert deg som byråkrat i årevis, for å kunne utøve den makten du behøver for å oppnå ditt mål. Så langt er du villig til å gå, for å få din hevn.»

Jeg tok et steg tilbake igjen, lot stillheten dirre mellom oss.

«Men ikke lenger. For det var ikke du som forgiftet Birger Helgesen.»

Kjell pustet lettet ut. Jeg tok et steg videre til siden, og satte øynene i en kvinne i førtiårene.

«Sjalusi kan få naken kvinne til å spinne intrikate mønstre av ondskap. Og du var naken, Vanja. Den kvelden i badestampen i Pasvik, etter nok en hard forhandlingsrunde med representantene for Troms?»

Hun åpnet munnen for å svare, men jeg var raskere.

«Jo, du var det. Instagram-bildene Birger la ut røpet det. For du var ikke alene. Han satt ved siden av deg og hendene deres møttes under vannskorpa, gjorde de ikke? Et sterkt bånd ble dannet mellom dere den kvelden. Deres helt egen, dampende hete fylkessammenslåing på individnivå. Trodde du. For du så bildene han la ut neste kveld, slik jeg gjorde. Fra samme badestamp, med samme forelskede smil, med ikke sammen med deg. Å se ham med en annen kvinne gjorde deg blind av sjalusi. Det rev og slet i deg, men var det nok til å servere blåsyre-dip til kyllinglåret hans?»

Jeg lot sekundene gå igjen.

«Nei. Det var ikke nok. Du likte ham, men ikke godt nok til å drepe ham.»

De andre utvekslet usikre blikk mens jeg tok et steg videre til siden og så på mannen i slutten av trettiåra foran meg.

«Familie, Gunnar. Familie kan ...»

«Unnskyld meg.» Jonas Iskaldiot avbrøt meg med et utålmodig drag over ansiktet.

«Høres ut som du har en sånn Poirot-greie på gang, der du skal snakke med alle, selv om du egentlig allerede vet hvem som har gjort det. Men saken er at jeg har en avtale om en time, så om du bare kan spole litt frem hadde det vært helmaks.»

«Tålmodighet er en dyd. Og Birger Helgesen er død. Jeg kommer til å ta den tiden jeg trenger.»

Jeg fokuserte på Gunnar igjen.

«For mange betyr familien alt. Andre gjør alt for å holde familien på avstand. Er det ikke et faktum at din tålmodighet med svigermoren din i Vadsø er tynnslitt, etter flere år med plutselige og langvarige besøk hjemme hos deg?»

«Nei, jeg vil ikke si at ...»

«Selvfølgelig ikke. Ingen vil si at de ikke tåler trynet til svigermoren sin. At man syns hun er et kritiserende, manipulerende hespetre som burde kvistes, sages til ved og fyres med. Men din svigermor er det. Og om fylkessammenslåingen blir en realitet, så vil hun miste jobben sin ved Finnmark fylkeskommunes kontorer i Vadsø, og ditt tidvise besøksmareritt vil utvikle seg til et permanent svigermor-helvete, siden hun da må flytte inn hos dere her i Kirkenes. Birger Helgesens død vil bremse den prosessen betraktelig, forhandlingene vil bli utsatt på ubestemt tid. Men er du ansvarlig for hans død?»

Med hodet spekulerende på skakke holdt jeg Gunnars blikk.

«Nei. Du er ikke det. Du rørte heller ikke kyllinglårene.»

***

Mitt neste steg til høyre brakte meg ansikt til ansikt med en kvinne i femtiårene, som så nervøst tilbake på meg.

«Laila. Du liker fisk, ikke sant?»

Hun så usikker ut, blikket flakket før hun svarte.

«Jo, det er jo godt, det. Flyndre. Har du smakt flyndre? Stekt på ...»

«Flyndre er snadder. Men er det ikke tilfelle at du liker fisk bedre enn de fleste her? Ikke på fatet ditt, men i garnet til fiskebåten ektemann din eier?»

Blikket hennes var svar nok, vendt ned i skam.

«For det er de fiskene som betaler for spa-turene dine til Bulgaria, ikke sant? Og cheez doodles-avhengigheten din?»

Skammen i ansiktet hennes ble tyngre. «Og en fylkessammenslåing vil sende fiskerihavnene ut i en nådeløs kamp om ressursene, som kan sette en stopper for livsstilen du så velvillig har blitt vant til.»

«Men jeg drepte ikke Birger!»

Gråten la seg i Lailas stemme mens hun så opp på meg.

«Nei, du gjorde ikke det.»

Jeg tok noen steg bakover og gjorde et sveip med blikket over alle ved bordet.

«Så du skal ikke gjøre greia di med meg?»

Jonas Iskaldiot så irritert på meg.

«Spørre om jeg drepte Birger, og alt det der? Det kunne du jo ha sagt fra om, så kunne jeg dratt min kos for lenge siden.»

«Nei.» Med armene i kors møtte jeg blikket hans.

«Jeg skal ikke spørre deg om du drepte Birger Helgesen. Og grunnen til det ...»

Troms-representantene så spørrende på hverandre mens jeg mønstret stillheten igjen.

«Er at ingen drepte Birger Helgesen.»

De måpende ansiktene blant Finnmarks-representantene sto i kontrast til den nervøse usikkerheten til Troms-representantene.

«For han er ikke død.»

***

Jeg snudde meg mot buffeen.

«Ikke sant, Birger? Du kan kutte ut spillet nå. Det er over. Selv om du sikkert hadde tenkt til å vente til den tredje dag med å stå opp fra de døde, uten at noen skulle vite det.»

Noen sekunder gikk, så åpnet Birger øynene, og reiste seg.

«Du visste at drapet på deg ville ramme Finnmark fylkeskommunes posisjon i forhandlingene kraftig, og føre til at staten ville gripe inn og ta over forhandlingene i favør av Troms. I samråd med dine medrepresentanter klekket du ut en plan så diabolsk at Belsebub selv ville ha neiet som en skolepike i anerkjennelse.»

Jonas Iskaldiot reiste seg utålmodig. «Greit, da er det avklart, så da stikker jeg av gårde.»

«Ja, til møtet ditt?» Jeg snudde meg mot Jonas.

«Med campingvogn-forhandleren, om en splitter ny Dethleff Caraliner DeLuxe, som du skal kjøpe for de 20 bitcoinene du forrådte dine medrepresentanter for?»

«Jeg aner ikke hva du snakker om.»

«Jo, du gjør det. Troms-representantene behøvde noen til å bytte ut kyllinglåret Birger hadde tatt fra buffeen, med det som var dynket i blåsyre. Noen Finnmark-representantene aldri ville mistenke. Deg.»

«Pølsevev.»

«Nei. Tøm bukselommene dine.»

«Hør her, dette tullet gidder jeg ikke, OK?»

«Tøm bukselommene dine nå!»

Jonas nølte, blikket flakket, så ristet han oppgitt på hodet. «Greit.»

Med høyre hånd fisket han frem et glinsende kyllinglår. Birger så forvirret på meg.

«Hvordan visste du at ...»

«Kyllinglåret. Det var noe som ikke stemte med det, helt fra begynnelsen av. Krabbesaftens sprutmønster på dressjakka di forteller en historie om en mann med et lidenskapelig forhold til kongekrabbe, som har forsynt seg gjentatte ganger fra buffeen. Du må ha vært stappmett, så hvorfor skulle du forsyne deg med et kyllinglår?»

«Så ...» Birger så fra meg på de andre, og tilbake på meg. «Hva skjer nå?»

«Vel ... Dere kan gjøre hva dere vil. Jeg skal innom Rema en tur og kjøpe meg litt påskemarsipan. Men ikke kolibriegg. Så blir det påskenøtter utpå kvelden, og litt ordentlig krim. Siden ingenting kriminelt egentlig har skjedd her. Og ikke vet jeg om dere har lært noe av dette, heller.»

«Men ta lærdom av Finn Wagles kloke ord: Påske betyr seier gjennom nederlag og ikke gjennom makt. Og i dag har sannheten seiret.»

 

Nyhetstips hele døgnet: 909 90 700 //  Gå til tips-siden

Kontakt oss: 78 97 07 00 (sentralbord)

Redaksjonen: redaksjon@sva.no
Sør-Varanger Avis arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. Sør-Varanger Avis har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til..
 
Sør-Varanger Avis bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her.
 
Løsningen er designet og utviklet av Hamar Media – www.hamarmedia.no