21. nov
- JEG REISER TILBAKE, sier Eirik Nilsen.
 
- Det er tøft å komme hjem
Eirik Nilsen har arbeidet som frivillig i flyktningleir i Hellas i fire uker. Det har gjort noe med ham.

Publisert: 21.mai.2016 14:59
Oppdatert: 23.okt.2017 11:04

Han har aldri vært usynlig eller spesielt lavmælt, Eirik Nilsen. Tøff i trynet, fagforeningskamp de siste årene. Nå sitter han på kontoret mitt og må kjempe med gråten når jeg spør hvordan det var å komme hjem, hvordan det var å reise fra flyktningleiren.

- Det er et stort tomrom. Det er akkurat som om jeg ikke hører hjemme her, sier han.

Hva skjedde?

Begynnelsen

Eirik Nilsen er ikke blant dem som alltid har snakket pent om flyktninger?

- Nei, jeg har ikke det.

- Hva har endret seg?

- Jeg vet egentlig ikke.

Etter en lang samtale kommer vi fram til noe som kan likne en konklusjon. Men det er først etter en gjennomgang av de siste månedene, og spesielt de siste fire ukene.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Eirik Nilsen var en av dem som engasjerte seg da flyktningene begynte å komme over Storskog i fjor høst.

- Jeg tenkte vel bare at «dette er ikke greit». Jeg meldte meg som frivillig til Fjellhallen. Begynte å kjøre til Nikel. Jeg så flyktningene med egne øyne. Snakka med dem. Fikk historiene deres.

Så fortsatte han engasjementet i Vestleiren. Var en av dem som ble arrestert etter å ha kjørt flyktninger forbi politisperringer. Han har ikke hørt noe om siktelsen som er tatt ut mot ham. Ennå.

Han mista jobben da gruva gikk konkurs i november.

Det roa seg litt i Vestleiren.

- Men jeg klarte ikke å sitte i ro. Jeg hadde noen kontakter i organisasjonen Volunteers.

Så i slutten av april satt han på flyet til Hellas.

Skjebnene

Han har så mye å fortelle. Han er helt fylt av det som har skjedd. Han kan snakke om det i dagevis. Han er i Sør-Varanger, men hodet og tankene er fortsatt i Hellas. I fire uker har han jobbet for Volunteers og Northern Lights Aid i en leir som kalles Camp Hara like ved den lille byen Idomeni på grensen til Makedonia. I Idomeni, med en befolkning på rundt 300 ifølge Nilsen, finnes i dag rundt 10 000 flyktninger. I Camp Hara er det rundt 700.

- De trenger så mye hjelp. De har ingenting. Det var grusomt å reise derfra.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Lange arbeidsdager ble brukt til å distribuere klær og mat, registrere alle menneskene som bodde i leiren, finne ut hvem som hadde behov for hva, ny utdeling, soveposer, telt, matolje, sanitetsbind, lage aktiviteter for barna, for de voksne, ta i mot nye.

- Det er hovedsakelig flyktninger fra Syria der, men også fra Afghanistan, Pakistan, Irak og India.

Så forteller han om alle skjebnene, om den unge mannen som en kveld la en hånd på skulderen hans. Bak ham sto seks andre, forslått og blodig og fortalte at de var banket opp av makedonske militære.

De var «pushbacks», flyktninger som forsøkte å komme seg videre inn i Makedonia, men som ble oppdaget og sendt tilbake over grensen til Hellas.

Han forteller om øynene til den moren med de tre barna som mistet teltet under et uvær, øyne fylt av fortvilelse og desperasjon der hun satt med barna klissvåte av regnet uten tak over hodet. Han forteller om han som drev humanitært arbeid i hjemlandet Syria og som nå selv var blitt flyktning. Om de som har mistet alt de hadde. Om dem som har mistet resten av familien sin. Fortellinger om drap. Om vold flyktningene mellom. Om lange arbeidsdager. Om desperasjon. Om alle inntrykkene som har brent seg fast.

Så mange skjebner. Det går ikke an å ta alt inn?

Politikk, eller ikke

- Nei, det gjør det ikke. Men det er helt umulig å ikke knytte seg til noen av enkeltmenneskene, mener han og viser bilder av ei lita jente, en familie.

De frivillige bruker kolleger å snakke med, får snakket om alle inntrykkene og hva som skjer rundt dem.

- Vi hadde debriefing hver dag og det var psykologer i leiren som vi også kunne bruke, forteller han.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Flyktningene er også politikk. Hvem skal sendes hjem? Hvilke land skal ta i mot? Hva gjør EU? Hva gjør Norge? Hvorfor er det ingen som kan stanse krigen i Syria? Er alle egentlig flyktninger?

- Vi skal ikke tenke politikk, sier Eirik Nilsen.

- Vi skal gjøre en jobb. Vi skal dokumentere, og så sende det videre til FNs avdeling for flyktningspørsmål. Jeg sa det mange ganger til meg sjøl; «ikke tenk politikk», men jeg kan ikke la være å si at Hellas faktisk er overlatt til seg sjøl. Det landet er nå sviktet av Europa, deriblant Norge.

Det viktigste

Eirik Nilsen er i Hellas, selv om han fysisk er i Norge. Han er brennsikker på at han skal reise tilbake. Så snart som mulig.

- Ja, jeg skal tilbake, men jeg må skaffe penger først.

Han er arbeidsledig etter gruvekonkursen. Men dagpengene fra Nav blir stanset i det øyeblikk han reiser fra landet.

- Jeg skjønner at man ikke kan motta dagpenger og så reise til Syden, ligge på en strand og knipse med tærne. Men jeg synes regelverket blir helt på hue når jeg faktisk gjør en jobb, er frivillig i hjelpearbeid. Er ikke det bedre enn å gå her hjemme uten å gjøre noe?

Arbeidsledig betyr også arbeidssøker. Hadde Eirik Nilsen fått velge jobb akkurat nå hadde det ikke blitt i gruva. Det hadde blitt i en hjelpeorganisasjon for flyktninger. Så hva var det som skjedde med Eirik Nilsen egentlig?

- Jeg vet vel fortsatt ikke. Men dette har gjort noe med meg. Etter å ha snakket med flyktninger, hørt opplevelsene, blitt kjent med noen av dem, ser verden annerledes ut. Dette er det viktigste jeg noen gang har gjort i livet mitt.

 

Nyhetstips hele døgnet: 909 90 700 //  Gå til tips-siden

Kontakt oss: 78 97 07 00 (sentralbord)

Redaksjonen: redaksjon@sva.no
Sør-Varanger Avis arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. Sør-Varanger Avis har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til..
 
Sør-Varanger Avis bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her.
 
Les vår personvernerklæring her.
 
Løsningen er designet og utviklet av Hamar Media – www.hamarmedia.no