22. jul
 
– Det var ikke min tur
Alfon Jerijärvi (76) pådro seg kraniebrudd og et brukket kne da han falt ned fra hyttetaket i sommer. Det var bare flaks at han overlevde. – Jeg har kommet til at det rett og slett ikke var min tur denne gangen, sier gammelordføreren.

Publisert: 22.aug.2014 15:13
Oppdatert: 23.okt.2017 10:42

Jerijärvi må bla i almanakken for å hjelpe på husken. Der har han skrevet ned det som skjedde.

– Alt fra stigen traff bakken til jeg våknet på sykehuset i Hammerfest, har jeg blitt fortalt av andre. I minnet er det bare et par små glimt. Jeg husker at jeg så på foten som var klemt fast i stigen, og skjønte at det var alvorlig, forteller han.

Husker fallet

1. juli i sommer var Alfon Jerijärvi på hytta og ryddet og ordnet med sånt man gjør på hytta. Han var alene og stod i stigen for å plukke bort noen kvister og gammelt løv fra taket.
– Akkurat da jeg hadde tenkt å gå ned, oppdaget jeg at det lå litt løv igjen helt ytterst i takrenna.

Det er merkelig å tenke tilbake på det, det var akkurat som i tegnefilmer, man ser at det skjer og man kan ikke gjøre noe med det.

Toppen av stigen stod bare såvidt over kanten på taket og da jeg strakk meg, begynte stigen å gli til siden. Jeg husker fallet, det skjedde så stille, men husker ikke at jeg traff bakken. Så våknet jeg på sykehuset i Hammerfest, forteller han.

Slo seg kraftig

Fallet var ganske dramatisk. Høreapparatet ble knust i øret og han pådro seg kraniebrudd, brudd i kinnet og brudd i kneet. Han fikk mange kutt i ansiktet og skadet også den ene tommelen. Foten hadde blitt låst fast i de øverste trinnene da han falt.

– Jeg har altså stått fast øverst i stigen, tre meter over bakken, og så har den svingt sidelengs med hodet mitt ytterst, som på en pendel. Og nedenfor var det jo både platt og mye hardt og kantete jeg kunne truffet, men jeg har akkurat gått klar av det. Jeg har vært utrolig heldig. Det var rett og slett ikke min tur, forteller han.

Bannskap

– Etterpå har jeg blitt fortalt at jeg ringte til 113, og til svigersønnen min som var på nabohytta, ikke langt unna. Det var han som fikk meg ned til veien, og der ble jeg plukket opp av ambulansen. Jeg har også ringt hjem til Evy, kona mi, og fortalt at hun ikke måtte bli forskrekket selv om det var mye blod, men dette husker jeg ingenting av selv, forteller Jerijärvi.

Han kan ikke huske noe om smerter, men litt må det ha vært, for det har vært noen bannskap på vei inn i ambulanseflyet.

– Og jeg banner nesten aldri, legger han til og ler.
– Men jeg fikk nok også ganske mye smertestillende. Det er kanskje også en grunn til at jeg husker lite, sier han.

Ser på livet

Nå, seks uker etter, er han i godt humør og på bedringens vei. Håndtrykket er fast og glimtet i øyet er der. Han er på rehaben på Prestøyahjemmet, sitter i rullestol og har fått streng beskjed om å ikke belaste venstrefoten på grunn av det ødelagte kneet. Han var ordfører da Prestøyahjemmet ble vedtatt bygget. Det var ikke helt fritt for diskusjoner.

– Jeg husker at jeg var veldig skeptisk til plasseringen på grunn av støy. Det ligger jo rett overfor industriområdet og nært havna, så støy ble mye diskutert. Men nå som jeg er her, og kan sitte på verandaen og følge med på småbåthavna, se unger som går til skolen, båter som kommer og går, at det er et pulserende liv utenfor, det er rett og slett en glede og inspirasjon, sier han.
– Det går an å ta feil av og til, ler han.

Mye omsorg

Jerijärvi forteller at han også er veldig imponert over fagfolkene i de ulike etatene som han nå har fått oppleve på nært hold.
– Alt fra ambulansefolk til de her på rehaben. Jeg tenker på hvor heldige vi er som bor et sted som har et så godt system og så flinke folk til å ta vare på oss når ulykken er ute. Her får jeg god opptrening, omsorg og oppmerksomhet, de ansatte på rehaben er så hyggelige, jeg trenger ikke bekymre meg, sier han. Familien har også vært en stor støtte.

– Både Evy og alle døtrene har vist seg som de tøffingene jeg vet at de er, de har ordnet med vaktlister for å passe på meg, og akkurat nå har en av dem kommet på besøk fra Stavanger. Familien har vært til stor hjelp og glede for meg, forteller han.

Tøft øyeblikk

– Barnebarna har også vært på besøk, og akkurat det var nok det tøffeste øyeblikket. De kjente ikke igjen bestefaren, hoven og med gjenklistret øye i sykesenga. Det var ikke den bestefaren de kjente. Det gikk inn på meg. Det har vært mange tanker og følelser i ettertid, tårer også. Man får tid til å tenke og reflektere. Og så ser man på tv hvordan andre har det og da blir våre problemer bare bagateller i forhold. Man får perspektiv på livet når man opplever noe sånt, sier Jerijärvi.

Savner litt

Han har også fått veldig mye oppmerksomhet fra venner og bekjente. Det har vært så stor interesse for å komme på besøk at det måtte begrenses.

– Det er jo ikke bare jeg som bor her, det er mange andre på avdelinga også, og det må man respektere. Det tror jeg de fleste forstår. Men det er jo hyggelig at så mange bryr seg, det er jo nesten så man får lyst å stille til valg igjen, ler han.

Han savner politikken litt av og til. Ikke så rart når han har vært ordfører i tre perioder i strekk.
– Men det er også artig å se at de unge kommer til. Folk man har sett som små barn på vei til skolen er plutselig på vei til rådhuset med dokumentmappe under armen. Det er bra, verden går videre, sier Alfon Jerijärvi

 

Nyhetstips hele døgnet: 909 90 700 //  Gå til tips-siden

Kontakt oss: 78 97 07 00 (sentralbord)

Redaksjonen: redaksjon@sva.no
Sør-Varanger Avis arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. Sør-Varanger Avis har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til..
 
Sør-Varanger Avis bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her.
 
Les vår personvernerklæring her.
 
Løsningen er designet og utviklet av Hamar Media – www.hamarmedia.no