10. des
KREFT: Sissel Fredriksen (til venstre) og Sissel Wollmann samtaler om sine opplevelser med kreft.
 
– Du skal bli frisk
Det var den utvetydige beskjeden til Sissel Fredriksen og Sissel Wollmann fikk da de ble rammet av kreft. Noen år senere er begge friskmeldte.

Publisert: 24.jun.2015 10:52
Oppdatert: 23.okt.2017 10:52

Sissel og Sissel er begge 70 år gamle. De er begge full av livslyst og pågangsmot. Og begge har vært rammet av kreft.

Tre kreftformer

Sissel Fredriksen fikk i 1999 første gang beskjeden hun fryktet. Hun var rammet av skjoldbruskkreft. Etter en krevende behandling, der hun opererte tre og en halv av totalt fire skjoldbruskkjertler og friskmelding, så fikk hun i 2011 beskjed om at hun hadde lymfekreft. Og i fjor var hun for tredje i gang i møte med kreftlege, denne gang med brystkreft.

– Jeg hadde følt meg i dårlig form siden begynnelsen av januar 1998. Det ble tatt biopsi i juli. Den var mislykket, men de sa de så bort i fra at det var noe. I desember ble jeg innkalt til Kirkenes sykehus. Denne legen ville operere meg, siden det var et kaldt felt i den ene skjoldbruskkjertelen, men det hastet ikke. Jeg fikk innkallelse på våren og 21. mai 1999 ble jeg operert på Kirkenes syekhus. Tre uker senere fikk jeg telefon fra sykehuset at det var kreft og at jeg skulle til Tromsø for ny operasjon.

Normalt

Fredriksen er ikke erklært hundre prosent frisk ennå, men lever mitt liv så normalt jeg kan. Hun er ikke i tvil om hva som var tøffest.

– Det å få beskjeden første gang var klart tøffest. Da tror du jo at du er døden nær. En forferdelig opplevelse. Der og da fikk jeg kun med meg ordet kreft og fikk sjokk og tenkte da på alle andre som fikk denne beskjeden og var alene. Det er ikke rette måten å gi beskjed på. Dagen etterpå reiste jeg bort til neste operasjon som skulle utføres i Tromsø. Jeg måtte da ta den andre skjoldbrukskkjertelen pluss tre og en halv (av fire) av bikjertlene og 16 lymfer. Jeg tenkte dette var unødvendig hvis de hadde tatt dette før. Det gikk for lang tid.

Sissels første tanke var da at hun kom til å dø. Og hvem flyttet inn i huset hennes etterpå?

– Operasjonen gikk greit. Jeg mistet stemmen en tid etterpå og stoffskiftet var på null, så jeg sov for det meste. Jeg måtte også i isolat tre dager etter å ha drukket et radioaktivt stoff. Bivirkningene er mange, da de må bruke tabletter, for det du har mistet og for andre opptak i kroppen, sier Fredriksen.

Cellegift

Da hun fikk beskjeden om lymfekreft i juni 2011 så er det seks måneder Fredriksen ikke kan gjøre rede for.

– Da var det ingen vei utenom cellegift. Det ble en tøff tid med operasjon og cellegift i seks måneder. Da var jeg veldig langt nede.
Jeg var kvalm og uvel hele tiden og ønsket bare å sove bort alt. Jeg var mest hjemme i isolat, da immunforsvaret var så lavt. Første gangen jeg brukte sovetabletter hver kveld. Dette likte jeg ikke og sluttet da jeg var ferdig med cellegiften. Jeg hadde smerter i armer og bein, kjever og tenner.

Tårene triller. Det er fortsatt sterkt å fortelle historiene.
Det er vel nesten første gang jeg har klart å fortelle krefthistoriene mine, sier hun.
Sissel var langt nede psykisk og fysisk. Hun og mannen Leif reiste til Syden og ble der til påska 2012.

– Jeg fikk trent meg opp, kom hjem og om ikke sykdoms- og skadelisten min var lang nok så brakk jeg armen.

Frisk innbilling

Sissel innbilte seg selv at hun var frisk, selv om hun ikke var det.

– Jeg innbilte meg selv at jeg var det. Manipulerte i hodet. Nå er jeg frisk. Da jeg var midt i kuren, skrev jeg lapper der jeg skrev at jeg var det. Jeg sluttet da kuren var over.

Fortsatt går hun til sjekk i Tromsø for å undersøke lymfene.

I fjor fikk hun brystkreft etter å ha vært på mammografiundersøkelse. Fredriksen måtte i gang med stråling.
Tre ganger hadde hun fått den samme beskjeden.

– Du har kreft.

Denne gang rammes hun også om tanker, som hvorfor ikke henne som alle andre.

– Jeg var bare en av de uheldige. Denne tiden med sykdom har mine nærmeste, venner og familie, vært fantastisk. Da jeg hadde lymfekreften var det stadig noen som var påm døren med bakst. Andre hadde strikket sokker eller laget blåbær- eller krøkebærsaft til meg. En av mine venninnger hadde strikket 15 luer til meg.

Heldig

Under et besøk til Tromsø for ikke lenge siden, fikk hun snakket med en kreftlege.

– Du har vært heldig, sa legen.

Var du redd for å dø?

– Den første gangen. Kun da. Ja, jeg var det en gang jeg var i Syden også. Da jeg skulle lete etter en koffert og knapt kunne røre meg. Jeg begynte å gå mot venstre side og kunne ikke prate og trodde jeg hadde fått drypp. Da tenkte jeg på døden, men det går opp og ned i livet, sånn er det bare.

Fredriksen tenker også på alle kortene som hun har fått.

– Alt er lagt i en kurv. De var for sterke til at jeg kunne lese alt, men noe satte jeg stor pris på. Ja, denne perioden var den tøffeste.

Og opp i alt det andre, skal du skrive reiseregning. Det gjorde heldigvis søsteren min for meg. Jeg kvier meg den dag i dag for å gjøre det.

Hun setter stor pris på omsorgen fra familien.

– Hele familien hadde omsorg, men du føler deg ensom med sykdommen, sier Fredriksen.

Da hun fikk brystkreft meldte hun seg inn i brystkreftforeningen.

Ikke sykdom

Der er også Sissel Wollmann med. Som sin navnesøster ser hun viktigheten av å møtes i et fellesskap.

– Vi snakker ikke sykdom på møtene.

Wollmann føler det er terapi å snakke om sin krefthistorie.

– Forhåpentligvis er det slik at historiene vil hjelpe mange.

Wollmann tenkte også mange rare tanker mens det sto på.

– Men viktigst av alt var tankene på å bli frisk.

Kirkenes sykehus

Det ble konstatert brystkreft i august 2000 og den gang foretok man også slike operasjoner på lokalsykehus. Sissel oppdaget selv en dag et søkk i det ene brystet og neste dag var den borte igjen, frykten kom snikelnde. Hun klarte likevel å skyve tanken bort under den ukelange ferien på hytta og ventet faktisk enda en halv uke etterpå før hun ringte legen. Derfra bar det rett til sykehuset for videre undersøkelser.

Det ble bestilt mammografi i Tromsø og hun skulle få beskjed uka etter om når hun skulle få time.

– Imidlertid hadde de klart å finne en time to dager senere og da var jeg ikke hjemme og timen ble avbestilt igjen siden de ikke fikk tak i meg. Det var jo før mobiltelefonens tid. Så var det å få ny time i Hammerfest. Da begynte det jo å haste. Jeg tenkte jo at jeg kom til å dø i løpet av maks to uker hvis jeg ikke ble operert.

– Du har nok kreft

Vel hjemme fikk hun oppringing fra Kirkenes sykehus mens hun var på jobb

– Du har nok kreft, sa den utenlandske legen. Han innkalte henne til samtale dagen etter, et sjokk å få tross for at jeg allerede visste det. Samtalen neste morgen med denne legen var både skremmende og egenartet.
Wollmann stusset på dette. Gjennom 30 års medlemskap i Kreftforeningen hadde hun lest seg opp og funnet ut at man ikke trenger å ta hele brystet når man skal fjerne en kreftkul på under tre centimeter.

– Har du flere spørsmål, spurte legen.

- Ja, tusen, svarte jeg.

Kreftkulen var halvannen centimeter.

– Tar du hele brystet, spurte jeg.

– Ja, det er det man pleier å gjøre, for å garantere at du skal bli frisk.

– Nei, man gjør ikke sånn, svarte jeg.

Sissel måtte gjerne et par lymfekjertler i armen, men hun var fast bestemt på at denne utenlandske legen ikke skulle få ødelegge armen hennes og sa det også til ham.

Hun ville heller ha en Second Opinion fra en annen lege.

Bestilte operasjon

Den utenlandske legen sa da at han hadde avbestilt operasjonen.

– Det hadde han gjort fordi han mente at min psyke ikke var klar for operasjon. Noe så uhørt! Jeg ble sint og følte meg tråkket på av denne legen og følte at jeg måtte gå ut og fortelle denne historien, før han ødela mange kvinner i Sør-Varanger.
Hun henvendte seg til en venn i Rotary, som var lege, svenske Lennart Wahlby. Han fjernet to-tre lymfekjertler og ikke hele brystet. Wollmann var fornøyd.

– Ja, det var bare positivt. Wählby sa han tok det han måtte ta av kulen og lymfer og kun det.

Blomster

Mange brydde seg om situasjonen til Sissel. To tilitersbøtter med flotte blomster var fulle da hun ble utskrevet. Cellegift behøvde hun ikke, bare strålebehandling.

– Nå har du vunnet i Lotto, sa flere helsefolk. Jeg ble rådet til å ta strålebehandling og gjorde det. Og så har jeg gått til kontroll hvert år i ti år. Og jeg ber om mammografi også nå.

Sissel var borte fra jobb i tre og en halv måned og begynte i halv stilling.

– Prøvene var negative. Det var ingenting å finne. Jeg trodde knapt det jeg hørte og trodde et øyeblikk at resultatene var forbyttet.

Deretter ble hun fulgt til kreftsykepleier til en god samtale med Wenche og sammen fant de ut at Sissels kjenning, Lennart Wählby jo også gjorde slike operasjoner. Han ble tilkalt og uka etterpå var operasjonen overstått akkurat slik hun husket. Jeg kom meg fort på grunn av all positiviteten rundt meg.

Fin beskjed

– Du skal bli frisk, har folk fra helsevesenet sagt til både Sissel og Sisselø.

– En nydelig beskjed å få og har hengt i hodet mitt siden, sier Wollmann.

Totalt er det 56 medlemmer i Kirkenes og omegn brystkreftforening.

Hvordan er dere fornøyd med kreftbehandlingen i Sør-Varanger?

– Helt fantastisk. Selv om vi har enkelte dårlige opplevelser med enkelte leger, så er det jevnt over fantastiske sykepleiere og leger. Det er nok lenger mellom det dårlige helsepersonellet nå enn tidligere. Vi har en fantastisk kreftavdeling ved sykehuset vårt. Det er nettopp det som er så viktig. Å beholde gode leger her oppe, men ikke minst de like dyktige og kloke kreftsykepleierne, sier Sissel og Sissel.

 

Nyhetstips hele døgnet: 909 90 700 //  Gå til tips-siden

Kontakt oss: 78 97 07 00 (sentralbord)

Redaksjonen: redaksjon@sva.no
Sør-Varanger Avis arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. Sør-Varanger Avis har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til..
 
Sør-Varanger Avis bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her.
 
Les vår personvernerklæring her.
 
Løsningen er designet og utviklet av Hamar Media – www.hamarmedia.no