16. jul
DEALER: Amin Muhammed og Ahmed Abdullah fra Darfour forhandler prisen for transport og sykkel.
 
All inclusive Murmansk-Norge
På flyplassen i Murmansk deales det om pris for transport og tråsykler. Personbil til Nikel, videre med minibuss og slusing inn til Norge via Turbaza og Borisoglebsk.

Publisert: 23.okt.2015 09:38
Oppdatert: 23.okt.2017 10:56

Døgnet rundt lander det fly fra Moskva på Murmansk Aeroport. Midt på natten, tidlig om morgenen, på formiddagen og om kvelden. Det er her flyktningene har et av sine siste stoppesteder før den siste etappen over den vestlige delen av Kola-halvøya mot Norge, reisen langs den nordlige ruten med et håp om trygghet og et bedre liv.
Vi velger å møte Nordavia 5N-517, en 13.15 ankomst fra Moskva Domodedovo. Det er fra denne Moskva-flyplassen det er mulig å få tak i de billigste billettene.
Det er ikke lov å gå inn i ankomsthallen for å møte passasjerene på flyplassen i Murmansk. Det er ganske stille utenfor, men når det nærmer seg ankomst kryper bilene inn mot parkeringsplassen nærmest ankomsthallen. Voksne karer går ut av bilen. De lener seg mot bilene og tenner seg en røyk. Venter.

Det er enkelt å skaffe seg både transport til grensa og sykkel. Her er det ikke behov for å ha kontakt med et hemmelig nettverk, det er bare å gå bort til nærmeste personbil.
Er det mulig å skaffe transport til Borisoglebsk og en sykkel, spør jeg en ung sjåfør.
Mannen tar straks opp mobiltelefonen, klar til å sende en sms. Selv er han opptatt, men løsningen er likevel bare noen tastetrykk unna for den som har en dollarbunke klar.

Markedslover

Passasjerene er i ferd med å komme ut av ankomsthallen. Aller først kommer de som bare reiser med håndbagasje. En av dem er Abdullah Muhammed. En høy, smal skikkelse. Han går litt sammenkrøpet, som om han forsøker å skjule seg og aller helst forsvinne.
Velkommen! Vi er journalister fra Kirkenes. Kan jeg få stille deg noen spørsmål.
Abdullah stopper opp. Han skjelver lett i høstkulda.
– Vi trenger hjelp. Kan dere hjelpe? Vi trenger hjelp, hvisker han med nesten uhørlig stemme.
Abdullah reiser sammen med Amin Muhammed og Ahmed Abdullah. De to vennene hans er allerede i samtale med en ung russisk mann. De står i en liten gruppe og dealer pris. Her er det markedets beinharde lover som gjelder, ingen ser seg tjent med å opplyse om at for noen titalls rubler kan de komme seg med rutebuss til Zapoljarnij.
I mellomtiden svarer Abdullah på spørsmålene, hele tiden med en lav, lav stemme. Det er redsel i blikket hans og det er som om et vennlig ord blir en livbøye. Noe å klamre seg fast i.

– Vi er fra Darfour i Sudan, forklarer Abdullah Muhammed og forteller at reisen fra det krigsherjede landet har tatt en måned. De har gått lange avstander på beina og de har reist med fly. Underveis har venner hjulpet dem og fått dem fram til Moskva.
– Det har vært en lang reise. Det har vært veldig vanskelig, hvisker han.
Hvorfor vil du til Norge? Hvorfor ikke til Finland?
– Vi vil til Norge. Norge er et trygt land. Får vi hjelp der? Kommer de til å hjelpe oss?
400 dollar
Så er prisen dealet ferdig, i en liten gruppe menn med hodene tett sammen, med lavmælt prat om pris som om det var en narkohandel på gang. 400 dollar (3386 kroner) ser ut til å være gjengs pris for å få hjelp til å komme seg til Norge.
En pakketur all inclusive på den nordlige ruten omfatter bil til Nikel, omlasting til minibuss i Nikel sentrum, en sykkel og frakt til det russiske grensekrysningspunktet Boriosglebsk.

Amin, Abdullah og Ahmed setter seg i en personbil. Sjåføren, en pensjonist, lukker dørene og kjører dem avgårde.
Mannen som har forhandlet prisen står igjen. Han er tydeligvis ferdig med sin del av jobben. For denne gang.
Dette er mennesker som tydeligvis er redde og som har flyktet fra en vanskelig situasjon. Det er en høy pris dere krever?
– Nei, jeg syns ikke det er dyrt. Det er jo 200 kilometer til Nikel, sier «forhandleren».
Er det du gjør bra eller er det dårlig? Å ta så mye penger fra dem?
Mannen klarer nesten å skjule at han blir provosert av spørsmålet. Han trekker seg litt unna og svarer fremdeles ganske høflig i det han går ut av situasjonen.
– Jeg hjelper dem, sier han og flirer.

Tatt til side

Ferden går videre mot Norge. På Titovka er kontrollpunktet i funksjon. Tidligere var det permanent kontroll her. Nå er bommen oppe ved behov. Vi ser bilen med de tre sudanerne. De tre guttene sitter inne i bilen som er tatt til side og står parkert ved siden av kontrollbua.

Vi har våre norske, røde pass og slipper effektivt gjennom kontrollen ved bommen. Noen minutter senere møter vi igjen reisefølget på plassen foran kaféen.
Sjåføren står utenfor kaféen. Han, Viktor Smirnov, er fast i blikket og ser ut som en kar som står stødig i en storm. Han er pensjonert sjømann fra Murmansk Shipping Company og er ikke lessen på å la seg intervjue til en norsk avis.
– De vet jo nesten ikke hvor i verden de er. De vet bare at Norge er et land. Kan ikke navnet på en norsk by eller vet hva nabolandene heter, kommenterer han.
Blant sigarettsneiper og kaffekopper springer noen løshunder.
Smirnov nikker mot hundene.
– De blir behandlet slik, de må leve slik, som hunder. Jeg forstår dem. Jeg forstår dem veldig godt. Jeg hadde gjort det samme som dem dersom jeg hadde vært ung. Jeg hadde reist til Norge, konstaterer han.

Hvorfor?
– På grunn av økonomien, og på grunn av kulturen.
Men du tjener også penger på å kjøre dem til Nikel. Hvor mye?
– 3.500 rubler,
Det er mye penger for en russisk pensjonist?
– Ja, det er det.
Kjører du ofte flyktninger?
– Cirka en gang i uka.
Føler du at du gjør noe dårlig, eller at du hjelper dem?
– At jeg hjelper dem. De får hjelp og jeg får penger.

Svever avgårde

Sjåføren forklarer at turen nå går til Nikel. Der skal flyktningene over i en minibuss. Flyktningebilen får fart på seg og rent svever over Kolahalvøya på vei mot Nikel. Vi mister dem underveis, og det ser ut til at de kommer for sent til siste «flyktningebuss» fra Nikel. Utenfor hotellet i Nikel er en kar i ferd med å laste sykler inn i en buss. Han forteller at syklene er kjøpt i Murmansk, og at vi kan gjerne fotografere. Men han syns det er best at han ikke er med på bildet selv, og ber om at nummeret på bussen ikke vises.
– Nå er det for sent å komme seg over grensa. Neste tur er i morgen, forklarer han.
Klokka er halv syv på kvelden når vi kommer til Turbaza, det siste sjekkpunktet før en kjører inn i militærsonen og fram til Borisoglebsk.

Der står fem minibusser parkert inne på siden av veien, inne på parkeringsplassen ved bommen.
– Kan vi få stoppe her litt og fotografere bussene, spør vi grensevakta.
– Nei, sjåførene ville ikke like det, svarer han og skysser oss gjennom bommen.
På den russiske føderasjonens grensekrysningspunkt Borisoglebsk er det ganske rolig. Noen minibusser står parkert i kontrollfila nærmest inn mot skogen. Skinnende blanke, flunkende nye sykler står parkert klare for å føre mennesker de par hundre meterne over grensa.

Velsmurt

Vi kjører inn i kongeriket Norge. Vi er alene i passkontrollen på Storskog, og får beskjed om at vi må parkere bilen på utsiden av porten der det står merket Schengen.
Vi venter i en time. I to timer.
Norsk politi konstaterte i august at det venter lange fengselsstraffer, tre års fengsel, for dem som kjører asylsøkere eller flyktninger over grensa. En sannhet med visse modifikasjoner. For strafferammen er tre års fengsel, men rettspraksis er å gi 45 dagers fengsel.
Det formalistiske systemet gjorde at noen klekket ut idéen om at en sykkel jo er et kjøretøy, og siden den tid har noen sett seg tjent med å bygge opp et velsmurt system der en betaler 150 dollar - eller mer - for en sykkel som så sykles mindre enn 200 meter, og så på norsk side sendes til destruksjon. I praksis har russerne lempet på kravene for lengst. SVA så allerede tidlig i september at mennesker med babyer i armene fikk gå over grensa, og på russisk side er det uttrykt bekymring for hvordan det blir når vinteren kommer og kvinner og barn skal ut på denne reisen.

I puljevis kommer flyktninger, asylsøkere, over grensa. Mørke skygger som går av syklene og setter fra seg syklene. De går med skritt som ser ut til å ha blitt lettere. Noen av dem smiler og vinker mot oss.
Vi får gå nærmere plasthallen Sivilforsvaret har satt opp. En gruppe syriske menn slår gjerne av en prat. De forteller at de kom til Murmansk med nattflyet. Var framme i Nikel tidlig om morgenen, og så satt i ti timer i minibussene på Turbaza og ventet før de ble sluset gjennom sjekkpunktet.
– Vi fikk ikke en forklaring på hvorfor vi måtte vente. Russland er jo slik.
Klokka nærmer seg halv ti om kvelden.

En politimann kommer ut av sidedøra på grensepasseringsstedet Storskog med en boks i armene. Det ser ut som om alle passene ligger i boksen. Han leser opp navn etter navn, og person etter person går inn i turbussen som skal ta dem til Fjellhallen.
– I dag er det kommet 66 stk asylsøkere over Storskog, lyder twittermeldingen fra Øst-Finnmark politidistrikt tirsdag 20. oktober.
I løpet av dagen snakket vi med flere av asylsøkerne. Noen kom rett fra krigen, andre via et flere år langt stoppested der livet var utrygt på en annen måte.
Felles for dem alle var en drøm og en lengsel etter trygghet og stabilitet.

Les også: Alle vet det er umulig å komme seg inn til Finland.

Blodpris for sykler

 

Nyhetstips hele døgnet: 909 90 700 //  Gå til tips-siden

Kontakt oss: 78 97 07 00 (sentralbord)

Redaksjonen: redaksjon@sva.no
Sør-Varanger Avis arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. Sør-Varanger Avis har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til..
 
Sør-Varanger Avis bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her.
 
Les vår personvernerklæring her.
 
Løsningen er designet og utviklet av Hamar Media – www.hamarmedia.no