17. jul
STERKT: Elsa Haldorsen snakker om Bugøynes, krigen og frigjøringen.
 
Bugøynes - bygda som ikke ble brent
28. oktober var det 70 år siden tyskerne forlot Bugøynes, bygda som ikke ble brent. Mens Kirkenes og det øvrige Sør-Varanger ble forlatt i ruiner, sto alt igjen her.

Publisert: 31.okt.2014 11:00
Oppdatert: 23.okt.2017 10:44

Elsa Haldorsen ble født i juni 1944 og var den midterste i en barneflokk på seks.

– Jeg lå i vogna mens det ble skutt rundt oss her, sier Elsa.

Spart

Mye av æren for at Bugøynes ble spart fikk den tyske kommandanten, løytnant Peter Paul Flach. Han ledet et kystbatteri på hundre mann i bygda.

– Han var veldig human og så ikke på seg selv som nazist, sier Haldorsen.

Flach var 34 år gammel og kom godt overens med lokalbefolkningen på Bugøynes. Alf Salangi skriver i Olaug Bye Gamnes sin nye bok, «70 år i fred ved en grense 1944-2014» at Flach snakket brukbart norsk og når han tok en tur til bygda var han innom folk som han visste hadde radio for å lytte på London i lag med dem. Da tyskerne skulle forlate Bugøynes fikk Flach ordre om å brenne bygda, senke båtene og tvangsevakuere bygdefolket. Flach ble fengslet etter krigen for ikke å ha fulgt ordre, men unngikk krigsrett. Han havnet i engelsk fangenskap i Harstad etter krigen, før han reiste tilbake til Tyskland.

– Han og Thomas Gunnari brevvekslet etter krigen, sier Haldorsen.
I 1960 var han tilbake på Bugøynes og det ble et følelsesladet møte. Han ble tatt vel i mot av bygdefolket. Han ønsket å dra alene på Bugøya og her fant han et skår av koppen sin.
Flere har tatt til orde for en bauta av Flach for at han skånet Bugøynes og bygdefolket fra brenning. Haldorsen fnyser av dette.

– Man hedrer ikke en mann som han på denne måten. Mulig han var god og snill, men han var likefullt en representant for en okkupant.

Elsa husker ingenting fra krigsdagene, men i årene etterpå merket hun skepsisen til tyskerne.

– Da jeg gikk inn i reiselivet og tyskerne begynte å komme til Bugøynes, merket jeg det på mamma. Hun likte det ikke. Mamma vasket klær for tyskerne. Skepsisen hennes varte livet ut.

Gjemte seg

Elsas far opplevde ved flere anledninger å få tyske geværmunninger mot seg.

– Det er sånne opplevelser man aldri glemmer. Min far tålte ikke urett. En gang gikk han imellom da han så en tysk soldat slå en russefange helseløs. Pappa hoppet ned en slog-luke og tyskeren etter. For å unngå tyskeren oppholdt pappa seg tre døgn i en potetkjeller før han våget å komme fram igjen.
Russefangene på Bugøynes levde under forferdelige forhold. Med fare for eget liv gjemte Elsas far unna ferske brød til fangene.

– De sto der radmagre og ble veldig glade for den hjelpa og maten de fikk. Jeg har fått fortalt at de gikk rundt med filler og sekker rundt beina. Bugøynesjentene lærte seg den russiske sangen «Stenka Razin», som de sang til russefangene, som satt der med tårer i øynene. Sterkt, sier Elsa og ser utgjennom fjorden fra stuebordet. Ut den fjorden gikk Bugøynes-båtene da tyskerne forlot bygda. Det er 70 år siden i disse dager.

– Veien fra Bugøynes kom jo først i 1962. Bugøynesværingene inngikk en avtale med de tyske soldatene. Ved at de fraktet soldatene til Varangerbotn, så skulle de skåne bygda for den brente jords taktikk. Den 28. oktober på kvelden skulle tyskerne sprenge installasjonene på Bugøya. Godtfred Pedersen og mannskapet på båten hans måtte legge til i Vestersand og vente på signal, mens tyskerne skulle fyre av og brenne bort alt som var på Bugøya. Alle båtene ble bedt om å gå i skjul og da den siste båten hadde kommet seg i skjul bak Sankarhaugen, eksploderte det. Den brente jords taktikk hadde skjedd på Bugøya, men ikke på Bugøynes.

Russiske fly

Dagen etter, den 29., begynte bugøynesbåtene å frakte soldatene innover fjorden. Kvinnene og de andre mennene var engstelige for om mennene kom tilbake. Men da kom russiske fly over Bugøynes og vinket med vingene.

– Da skjønte bugøynesværingene hva som hadde skjedd.
Elsa forteller om alle tyske installasjonene som finnes på Bugøya. Bugøya ble en yndet lekeplass for flere etter krigen. En fikk en alvorlig skade i en hånd da et av sprenglegemene eksploderte.

– Her finnes fortsatt en god del ammunisjon og en fransk kanon og masse tyske etterlatenskaper. Johan B. Siira har gjort en kjempejobb med nedtegningen av kart over bunkerser. Vi har jo tenkt at dette kan brukes til noe i reiselivssammenheng. Men turene til øya må være med guider. Det er ikke så trygt uten. Det er jo en attraksjon de luxe, både for Bugøynes og Sør-Varanger forøvrig. Nå er det ikke så mange tyskere som kommer hit da. 90 prosent av kundene er finlendere. Men det er absolutt muligheter for å bruke krigshistorien i forhold til turistene som kommer hit.

– Bugøynes ble spart og det bodde 400 personer her i krigsårene. Hvordan var situasjonen i bygda i etterkrigsårene?

– Ikke så verst. Det var minimalt med gjenoppbygging som trengtes. Bugøynes har alltid hatt mat fra havet. Kjøtt hadde vi også. Det berget både oss og bygda. Ingen behøvde å dra herfra.

Glemt

Haldorsen føler imidlertid at både krigshistorien i Bugøynes og bygda ellers har vært litt glemt etter krigen.

– Nå var ikke vi den eneste bygda i Øst-Finnmark som ble spart. Skallelv, Vadsø og Vardø ble jo også i stor grad spart fra nedbrenningen. Men det har vært litt sårt det at storsamfunnet har glemt oss i årene som fulgte og også i moderne tid. Ting har fått forfalle, sakte men sikkert.

– Hva synes du om frigjøringsjubileet som har vært i Sør-Varanger den siste uken?

– Jeg er glad for markeringen, men det er litt synd at det også på et slikt jubileum gjøres storpolitikk ut av det.

– Det har vært mye fokus på Kong Harald og hans manglende beklagelse på vegne av storsamfunnet i forbindelse med hans tale sist lørdag?

– Jeg vet ikke. Det har jeg ikke tenkt på. Hvem skal beklage og for hva? Vi har en flott konge og selv om bugøynesværingene har sterke røtter til Finland og er finsk-ættet, så er vi norske så gode som noen. Vi er stolte over våre forfedres fedreland.

Elsa Haldorsen var en av beboerne som under kongebesøket i 1992 ble trukket ut og fikk representere Bugøynes på Kongeskipet som lå til kai i Kirkenes.

– Bugøynesværinger er ikke vant til etikette. Jeg husker blant annet at det var en som slo Kong Harald på skulderen og sa; «Jeg skal si du har en vakker kone». Det er slik vi er. Rett fram.

 

Nyhetstips hele døgnet: 909 90 700 //  Gå til tips-siden

Kontakt oss: 78 97 07 00 (sentralbord)

Redaksjonen: redaksjon@sva.no
Sør-Varanger Avis arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. Sør-Varanger Avis har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til..
 
Sør-Varanger Avis bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her.
 
Les vår personvernerklæring her.
 
Løsningen er designet og utviklet av Hamar Media – www.hamarmedia.no