18. okt
Edmund Eide tilbake i Neverskrukkebukta. Herfra gikk faren flere turer til Sovjetunionen.
 
Edmund Eide flyttet bort fra kommunistunge-stempelet
Frigjøringsjubileet vakte sterke minner. Med årene trer historien klarere fram, og svar blir tydeligere.

Publisert: 18.des.2014 12:00
Oppdatert: 23.okt.2017 10:46

– Jeg forsto det ikke den gangen. Men jeg dro herfra fordi jeg var kommunistunge. Ingen av oss ungene ble igjen her. Søsknene mine må jo selvfølgelig svare for hvorfor de dro. Men jeg ser tydelig nå at jeg syns det var greit å komme seg unna de stadige påminnelsene om at foreldrene mine var kommunister, konstaterer Edmund Eide (81).
Like etter feiringen av 70-årsjubileet for frigjøringen av Øst-Finnmark er vi i Neverskrukkebukta i Pasvik.
Det er senhøst og perfekt vakkert med nordlige naturen som viser seg fra sin aller beste side. Her er løv i varme farger, og høstsola får den brede elva til å glitre med fjerne strender som bades i lys på den andre siden.
Synet er pur idyll, men for den som har tredd barneskoene sine i dramatiske krigsår og etterkrigsår er det også mer brutale barndomsminner og ungdomsminner som kommer fram.
Et sovjetiske bombefly som styrter i fjellveggen bak Enholmen, soldater som deserterer og blir henrettet på sadistiske måter for å statuere et eksempel ved at de blir plassert i en pasvikmyr inntil insektene på to timer har tatt livet av dem, familiemedlemmer som befinner seg på hver sin side i krigen, den hjerteskjærende evakueringa til tunnelen med små barn som måtte bæres i sikkerhet, utgangen fra tunnelen til Nordkalotten som sto i flammer, en onkel som gikk på en mine som spratt opp i magen på han og drepte han på øyeblikket få dager etter frigjøringa, en eksilregjering som ikke hjalp sin egen befolkning.

Skutt ned

– Bak den holmen der, i fjellet på den andre siden, styrtet et russisk fly. Piloten kom levende fra det og kom seg ut av det brennende flyet. Hun klatret opp i et tre, og nektet å gi seg levende. Hun tok to tyskere med seg i døden før hun brukte den siste kula på seg selv, i hodet. Flyene gikk like over hytta her da det var bombeangrep, forklarer Edmund Eide.
Historiker Rune Rautio sier det ikke var kvinnelige piloter med på nordfronten, men 21. oktober 1944 ble et fly skutt ned to to kilometer sørøst for veien vest av Nikel. Skytteren ombord var sersjant Veronika Vlasova.
Her er også minner om julefeiringer med østerrikske soldater som fikk feire jul i omgivelser som lignet dem hjemme, og her er minner om hektisk mye aktivitet med mye besøk fra russiske rødegardister sommeren 1944, den dramatiske evakueringa til tunnelen i oktober 1944.
Edmund Eide ser over elva mot Petsjenga.
Familiehistorien hans er uløselig knyttet sammen med krigshistorien, og den nye krigen som ventet etter frigjøringa.
Den kalde krigen.

Lagt merke til

I mars 1946 holder Churchill sin jernteppetale, advarer mot kommunistene, og særdeleshet kommunistiske femtekolonister i vestlige land. I Norge blir kommunistene omtalt som skadedyr, og «rottefangere» rundt om på arbeidsplassene mobiliseres for å overvåke og registrere kommunistisk virksomhet.
Lund-kommisjonen avslører mer enn 50 år senere senere utveksling av informasjon mellom Ap, Lo og de hemmelige tjenestene.
Det er i dette politiske klimaet Edmund Eide som 17-åring i 1950 bestemmer seg for å forlate Sør-Varanger.
Eide forklarer at det ikke var spesielle enkelthendelser, men måten han ble sett på og snakket til på som gjorde at han dro.
– Jeg kjente jo mange av de såkalte småborgerne i Kirkenes her fra Pasvik, mange av dem hadde hytte her, og da jeg gikk på skole i Kirkenes ble det stadig bemerket hvem jeg var. Samfunnet var lite og oversiktlig samfunn og jeg fikk gjerne høre beklagelser over at foreldrene mine var kommunister.
Edmund forteller at han jobbet på godssentralen og en av oppgavene var å sykle opp til Ellisif Wessel med varer.
– Hun kjente bestefaren min, Johannes Eide. Den andre bestefaren min, Karl Otto Henriksson, var forøvrig offiser i den russiske tsarhæren.

Stolt kommunist

I hytta i Neverskrukkebukta bodde storfamilien med fem jenter, Edmund og halvbroren. Barndomshjemmet var et politisk engasjert hjem, her ble det holdt aviser og det ble holdt åpent hus. All slags folk gikk ut og ut og inn. De politiske svingningene kunne leses ut av besøkene. Her var østerrikske soldater med hjemlengsel og som mot slutten av krigen ikke lenger fikk permisjon på grunn av utstrakt desertering og utover sommeren 1944 utstrakt virksomhet med hemmelige besøk fra sovjetisk side.
Faren Theodor Eide var kommunist og la ikke skjul på det.
– Han var kry av det, og mente det var den rette politikken, forteller Edmund.
Var du kommunist selv?
– Ja, men jeg var ikke medlem, jeg betalte aldri kontingent. Jeg engasjerte meg i 1961 i SF i Halden, Sosialistisk Folkeparti, senere ble jeg maoist.
– Jeg var både kommunist og kapitalist, ler Edmund. For han gjorde det godt i forretninglivet, men gikk samtidig rundt med Maos lille røde og kunne servere visdomsord.
– Sommeren er den varmeste tiden på året, sier han med glimt i øyet.

Overbevisning

I august 1954 kommer løytnant Grigorij Pavlov over til Norge øverst i Pasvikdalen. Utover høsten arresteres syv personer, ifølge Morten Jentofts bok; Mennesker ved en grense, Ole Mathias Eliseussen fra Jakobsnes, Theodor Eide fra Holmfoss, Karl Fredrik Komeros fra Skrøytnes, Ingvald Eriksen fra Nyrud, Ragnvald Figenshou fra Kirkenes og Henry og Jørgen Bakkejord fra Ropelv.
«Alle var småkårsfolk og arbeidere som etter å ha blitt vervet av de sovjetiske etterretningsoffiserene etter frigjøringen i oktober 1944, hadde gitt opplysninger over østgrensen, do i meget begrenset målestokk. For de fleste var det snakk om å gi generelle opplysninger om det de visste om militær aktivitet i grenseområdene og om bestemte folks holdninger. Ingen nektet for det de hadde gjort, men for de fleste var dette en kombinasjon av politisk overbevisning bygget på at det var Sovjetunionen som hadde frigjort dem i 1944, og en ikke ubetydelige økonomisk kompensasjon fra oppdragsgiverne, skriver Jentoft.
Edmund Eide sier at han godt visste hva faren drev med.
Fra sommeren 1944 hadde han kontakt med både russiske og finske rødegardister.
– Det var min oppgave å holde utkikk etter tyskerne. De kjørte rundt på motorsykler med sidevogn, og da de kom til syne oppe ved porten var det min oppgave å knakke på vinduet og varsle, forteller Edmund.
Guttungen likte godt maten foreldrene tok med hjem fra besøkene i Sovjetunionen.
– Jeg syns det var veldig godt med torsk i olje på boks, det var sånne store torskebiter i dem, og faren min pleide å ha det med i sekken når de kom tilbake. Han gikk på ski over til Sovjet, i årene 1944 til 1953 da han ble arrestert, fra Harefossen til Boris Gleb. Mora mi var med også, hun var tolk. Det var sånn det skulle være. Jeg hadde tre onkler på finsk side. De fartet fram og tilbake. Det var ikke stor forandring, bortsett fra at Norge var blitt Nato, og det nå var russisk på den andre siden. En dag i påsken gikk jeg og en kamerat etter dem for å se hva de skulle. Jeg kunne se at sporene gikk inn i Russland, men unnskyldte det med at de skulle til familie på Elvenes. Jeg tror ikke det var så mye å spionere etter, det var mer det at de hadde kontakten. I 1952 var han i Oslo. Jeg vet ikke noe mer, jeg spurte han aldri. Han sa bare at han ikke fått gjort det han skulle, han hadde ikke fått truffet de han skulle.

Arrestert

Høsten 1953 blir Edmund Eides far Theodor arrestert.
– Jeg var i militære her og ble hentet inn fra Bjørnsund. Troppssjefen min og to soldater hentet meg. De hadde våpen med skarpe skudd og jeg ble fraktet til garnisonen. Jeg ble spurt om hadde noe med det å gjøre, så det var en form for forhør. Jeg følte ikke ubehag, men det kom overraskende, for jeg visste ikke at faren min var arrestert.
Edmund har ikke noe svar på hvorfor en «kommunistunge» fikk gjennomføre militærtjeneste.
– Jeg hadde tidligere fått beskjed fra kompanisjefen om at jeg kunne slippe militærtjeneste, men jeg ville i militære og angrer fremdeles på at ikke ble med i den siste Tysklandsbrigaden.
Edmund påpeker om at kommunismen sto sterkt i Sør-Varanger.
– I 1945 fikk kommunistene 36 prosent av stemmene og Gotfred Hølvold ble ordfører ved hjelp av sogneprest Galschiødt, minner han om.
Theodor Eide ble i 1954 dømt til fire års fengsel for spionasje til fordel for Sovjetunionen. Saken gikk på Betania og det var så stor interesse for å følge saken at det ble overført lyd ut på gata, sånn at folk kunne stå der og høre hva som foregikk i rettssalen.
– Faren min la ut i retten, om ikke så hadde han nok ikke blitt dømt, mener Edmund Eide om faren som døde 92 år gammel, i 1996, etter å ha levd et hardt liv.
– Han sonet i en skogsarbeiderleir i Odalen, men slapp ut før tiden. Jeg var der og besøkte han en gang.
Edmund Eide flyttet aldri tilbake til Sør-Varanger. Hvor mange av hans generasjon ble fordrevet på grunn av den politisk vanskelige tiden, og belastningene av krigen som aldri tok slutt.
– Jeg har ikke opplevd det slik før, men denne gang var faktisk jubileet en belastning. Det er så mange historier som kommer fram nå, så jeg har måttet gå meg mange turer i skogen etter at jeg kom hjem til Halden igjen, forteller Edmund noen uker etter jubileet.

 

Nyhetstips hele døgnet: 909 90 700 //  Gå til tips-siden

Kontakt oss: 78 97 07 00 (sentralbord)

Redaksjonen: redaksjon@sva.no
Sør-Varanger Avis arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. Sør-Varanger Avis har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til..
 
Sør-Varanger Avis bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her.
 
Les vår personvernerklæring her.
 
Løsningen er designet og utviklet av Hamar Media – www.hamarmedia.no