8. des
(Foto: Yngve Grønvik)
 
Etter stormen
Det var en gang at Henning Bråten ble så redd for gruvesmellene i Bjørnevatn at han måtte ringe til mamma for trøst. Nå synes han det er altfor stille.

Publisert: 28.des.2015 08:27
Oppdatert: 23.okt.2017 10:58

Som hovedtillitsvalgt i Sydvaranger Gruve har han stått i sentrum av begivenhetene der oppe på bedriften, ikke bare siden konkursen i november, men det siste året. Det har vært stramt lenge. I sommer var det så nært stupet at feriekofferten hjemme var delt i to, klar til å kaste ut hans del av ferieklærne hvis det gikk riktig galt og han ikke kunne være med familien til sol og bad.

- Jeg var med på styremøte, fra bilen, mellom Inari og Sodankylä.

Kreditorene gikk med på utsettelse. Henning kunne dra på ferien.

- Å være hovedtilitsvalgt er f... ikke noen heldagsjobb, sier han og antall timer utover normal arbeidstid ligger i ansiktsutrykket hans.

- Kona mi mente at det med «fullt frikjøp» var ikke ment å skulle gjelde fritida...

Han flirer litt. Har lett for det. Han rapper litt julegodt fra møtebordet hos LO, lånt for anledningen, og han snakker en dialekt det ikke er helt lett å plassere?

- Nei, den endrer seg etter hvem jeg snakker med, mener han.

Smellet

Eller så er det en blanding av alle steder han har kunnet kalle hjemme opp gjennom årene. Født i Oslo og døpt i Neiden, vokst opp i Sør-Varanger, Bardu, Tromsø, Oslo og Bardufoss. Som 13-åring kom han tilbake til Sør-Varanger, til gruvebyen Bjørnevatn, og fikk med seg siste rest av drifta til gamle Sydvaranger.

- Jeg hørte sirenene som gikk da de skulle sprenge. Jeg var vant til alarmer fra Bardu og det militære anlegget der. Men jeg var ikke forberedt på drønnet som fulgte etterpå. Jeg trodde det var krig, og måtte ringe til mamma på jobb.

Han smiler litt forlegen, og rapper litt mer julegodt fra LO-bordet og skyller ned med kaffe. Han skulle bli vant til mye bråk fra gruva seinere.

Trassen

Men først dro han på folkehøgskole i Fredrikstad, sammen med kjæresten Lill Jorunn Nordgård som han ble sammen med i 10. klasse. Han var aktiv idrettsungdom og gikk på fotballinja, hadde fotballivet med seg fra Bardu og hadde vært på Norway Cup og gode greier.

- Hadde ikke mye fravær det året nei. Bare under andaktene.

Skolen var kristen, men unge Bråten var det ikke. Og han syntes man skulle bestemme sjøl. Det gjør han fortsatt.

- Da jeg kom hjem ventet gymnaset. Der ble det fravær så det holdt. Jeg tok eksamen og greide alle, men strøk på grunn av fraværet. Jeg skjønner det ikke. Hvis jeg gjør det jeg skal gjøre, gjør jobben, så hvorfor kan jeg ikke gjøre det på min måte? Hvorfor skal jeg følge andres måte, hvis jobben bare blir gjort?

Det ble med det ene året på gymnaset. Planen var å bli jagerpilot, men da må du faktisk ha videregående. Helikopterpilot? Gikk ikke det heller.

Det ble sommerjobb på Byggservice i Kirkenes.

- Så da ville jeg bli snekker. Gikk tømrerlinja på grunnkurs byggfag, men hvis jeg skulle gå videre måtte jeg flytte.

Da ble Henning Bråten tillitsvalgt for første gang, og ifølge ham selv lagde så mye bråk at det ble til slutt opprettet en VK1.

Men unge Bråten fulgte ikke løpet likevel.

Støtten

Han hadde jobba på Narvesen ved siden av skolen, ble snart nestleder, så daglig leder. Han tjente godt. Og tjener du først godt er det ikke lett å slippe tak.

- Kem f... setter seg på skolebenken igjen?

Han fortsatte i Narvesen. Begynte som franchise-taker, skulle drive butikken på egen hånd. Det tok et halvt år, så var tallene i boka så røde at han kastet Narvesen-kortene.

- Franchise, det er noe søppel. Jeg tapte over 300 000 kroner på sju måneder. Ble saksøkt også, men den saken vant jeg.

Han snakker tøft og fort, men kroppen vrir seg litt i stolen. Det ble vanskelige tider. Uten inntekt. Det første barnet var født.

- Ja, det var hardt. Jeg kom inn i en runddans der regningene bare havnet i søpla. Inkasso, hele greia. Vi fikk sosialstøtte for å kjøpe bleier. Men hun var flink, hun på sosialkontoret. Ei bra dame. Hun hjalp oss gjennom.

I 2005 kom barn nummer to, med hjelp av svigerforeldrene og et startlån fra kommunen greide de å kjøpe hus.

Politikken

Fortsatt unge Bråten jobba på Prix i Bjørnevatn og på Esso.

- Frydstad på Esso var helt konge som sjef. Han stilte krav.

Henning hadde egentlig tenkt å søke militæret. Han hadde fått utsatt det i årevis på grunn av barna. Men med søknadskonvolutten nesten oppi postkassa ringte en kompis om jobben på Esso...

Han søkte en gang til seinere, men da fant han jobben som ungdomssekretær i LO. Der var han hjemme.

Han legger trykket på første stavelse i tariffavtale og har Roar Flåten i hodet. Sammen med forbildet morfar som var industriarbeider og typograf.

- Jeg har alltid vært flink til å finne informasjon, finne ut av lover og regler. Jobben i LO passa helt fint. Dessuten er jeg godt planta på venstresida i norsk sosialdemokrati.

Han påberoper seg en sterk rettferdighetssans og han liker at man må jobbe for å få til noe.

Men han ble jo ikke i LO.

Konflikten

1. september 2010 er dagen Henning Bråten begynte i Sydvaranger Gruve as. Det tok kort tid før han benka seg i tillitsvalgt-stolen. Ble hovedtillitsvalgt. Det ble ingen lett kontorjobb.

- Det har vært noe hele tida. Nedbemanninger, kutt, arbeidstidsordninger. Jeg kjenner det nå, på kroppen.

Han tømmer kaffekoppen. Får en liten pause.

- Folk har mange meninger om Sydvaranger. Det blir fort tilspissa. Polarisering. Også utenfor Sør-Varanger.

Han forteller at det ble vanskelig å gå på butikken. At kona hans ikke kunne fordra det. Han ble alltid stående, alltid noen som skulle snakke. Han har levd i konflikten, og i balansen mellom bedrift og ansatt, mener han, innad og utad.

- Hvis vi hadde kunnet brukt samfunnet rundt, hvis det hadde vært en entydig støtte til bedriften, men det var det ikke. Det var konfliktene, om miljø, om utslipp, om pendlere og brakkerigger. Akkurat som om Sydvaranger skulle redde kommunen. Det nye Sydvaranger var ikke som det gamle Sydvaranger. Andre har brakkerigger, men bare Sydvaranger fikk konflikten om pendlere. Mange andre bruker pendlere, også kommunen gjennom vikarbyråer, men bare Sydvaranger fikk kjeft for det.

Framtida

I november var det slutt. Ikke fullt så unge Bråten, 33 år, står sammen med de andre i arbeidssøkerkøen. Han sitter i bostyret for bedriften som ansattes representant og jobber ulønna for å være med på ryddejobben, være med på å sørge for at alle som mista jobben får det de skal.

Dessuten må han og familien snart komme seg tilbake inn i huset sitt. Det brant i mai.

- Men vi fikk berga bilder og en del annet. Hadde vindretninga vært annerledes hadde vi mista alt.

De flytta til svigerforeldrene, men han er fortsatt i gruvebyen.

- Da nye Sydvaranger startet merka vi det jæ... bråket fra for-sep´en, dumperne som lasta av. Nå er det bare jæ... stille. Hører bare vinden. Det er nesten så jeg ikke får sove.

Men han tror det ordner seg. Han håper at noen ser verdien i hans erfaring som hovedtillitsvalgt også. Han mener han alltids skal finne noe å gjøre.
Samboer og nære venner har fortalt ham at han er en optimist med pågangsmot, en som er arbeidsvillig og som får ting til. Om seg sjøl sier han at han er både ydmyk og irriterende. Kravstor er definitivt ikke en beskrivelse som dukker opp.

- Jeg kan snekre dører eller flippe burgere. Men jeg ønsker å jobbe.

 

Nyhetstips hele døgnet: 909 90 700 //  Gå til tips-siden

Kontakt oss: 78 97 07 00 (sentralbord)

Redaksjonen: redaksjon@sva.no
Sør-Varanger Avis arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. Sør-Varanger Avis har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til..
 
Sør-Varanger Avis bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her.
 
Les vår personvernerklæring her.
 
Løsningen er designet og utviklet av Hamar Media – www.hamarmedia.no