20. jul
SKAMMELIG: Kirsten Fjellanger var i Kirkenes for å oppleve Frigjøringsjubileet. Hun har mange sterke og dramatiske minner fra krigen og kaller den offisielle historieskrivningen en skam. (Foto: Yngve Grønvik)
 
Føler krigen på kroppen ennå
- Jeg synes den mangelfulle offisielle historieskrivningen er en skam. Vi som opplevde dette på kroppen og fremdeles er merket av det, kan ikke forstå hvorfor dette ikke har blitt lært videre, sier Kirsten Fjellanger.

Publisert: 27.okt.2014 22:00
Oppdatert: 23.okt.2017 10:44

Hun er 80 år gammel, og har ikke bodd i Sør-Varanger siden hun flyttet herfra etter å ha tatt artium i 1953. Da russerne kom og det endelig ble stille var hun 10 år.

- Men den dag i dag tåler jeg for eksempel ikke fyrverkeri, jeg holder meg inne på nyttårsaften. De hylende lydene og smellene klarer jeg ikke, sier hun.

Berget båtene

- Vi hadde ei sommerhytte omtrent midt mellom Elvenes og Jakobsnes. I nærheten bodde det samiske familier, Eikjok og Balk. Om sommeren rodde min far, som arbeidet på Sydvaranger, over fjorden og gikk over fjellet til verket. Det var ingen isolering, selvfølgelig, og bare enkle vinduer. Sommeren 1944 var det blitt så farlig å bo i Kirkenes at vi flyttet ikke tilbake. Og høsten var jo veldig fin, forteller Kirsten Fjellanger.

Etterhvert gikk det rykter om at russerne ville komme, og så husker jeg at tyskerne begynte å brenne båter, jeg kunne se det brenne og eksplodere på den andre siden av fjorden. Pappa hadde to fine nordlandsbåter. De var dratt opp og lå med kjølen i været. Mamma og jeg var hjemme da de kom, fire-fem stykker, jeg tror han var østerriker han som ledet dem. Jeg begynte å gråte og sa de ikke måtte ødelegge båtene. Da tok han lederen og løftet meg opp, og så ga han meg en klem. Akkurat da fikk jeg øye på ei sjøstjerne i fjæra og så sa jeg: Se, en edelweiss, og pekte. Soldatene slo bare et bittelite hull i hver av båtene og mamma sa etterpå at det var Kirsten som berget båtene, forteller hun.

Bombene

Hun husker veldig mye av det som skjedde under krigen også, hvordan ei bombe en gang sneiet taket på huset, landet flatt, flakset gjennom gjerdet og havnet på veien uten å eksplodere.

- Det kom russefanger for å fjerne den, forteller hun.

I det helt nye huset deres hadde tyskerne innkvartert seg slik at det bare ble kjøkken og ei stue igjen til familien.

- Når soldatene dro til fronten pleide mor og far å snike seg til å lytte på radioen deres, og da var vi ungene redde. Jeg husker også at ikke alle kom tilbake, og at det stadig kom nye soldater.

- Jeg husker flere av bombene som falt rundt huset, og hvordan det brant rundt oss. Bomberommet nedenfor verket lå nærmest og dit løp vi når flyalarmen gikk. Noen ganger kom bombene før alarmen gikk og da gjemte vi oss i kjelleren. Vi hadde sandsekker foran vinduene, men likevel kunne det sprute glass og biter av betong inn. Jeg husker godt hvordan fosforrøyken fra brannbombene sved i halsen, forteller hun.

- Jeg vet ikke hvor mange ganger vi tenkte at nå dør vi. Men når mamma var der så var det ikke så farlig å dø.

Granatene fløy over

- Mamma ble syk under krigen, hun fikk kreft. Hun fikk en tur til radiumhospitalet i Oslo. Måtte reise med buss og lastebil, og over Finnmarksvidda med rein, men hun kom hjem igjen og var blitt bedre. Den høsten russerne kom hadde pappa gravd et slags tilfluktsrom nedenfor hytta. Jeg husker vi klatret ned dit med en liten stige. Der nede holdt vi til to døgn da russerne kom, og da de kom begynte tyskerne å skyte med kanoner fra Prestefjellet, rett mot oss. Og på høyden bak oss skjøt russerne tilbake. Hver gang granatene slo ned gikk lyset ut i karbidlampa vår. Naboen vår, Klemet Balk, hadde ei ku, og midt oppe i det hele kom han krypende til oss med ei skål med melk. Han ville se om vi var i live, den snille mannen.

- Den siste natten husker jeg godt. Mamma og pappa trodde nok vi sov, jeg og søsteren min, men vi var våkne. Jeg glemmer det aldri, de takket hverandre for samlivet. De trodde nok ikke vi skulle overleve, forteller Kirsten Fjellanger.

- Men så ble det helt stille, og etter ei stund turte pappa gå ut for å se. Han hadde et hvitt lommetørkle han viftet med, og snart snakket han med noen russiske soldater, de kunne litt tysk. Jeg husker at det var mange kvinner blant dem og de hadde tørt brød de tygget på. Vi var fryktelig sultne, det husker jeg godt.

- Pappa hadde en liten robåt som ikke var blitt ødelagt, og han satte i gang med det samme å ro russerne over. De lette veldig etter flere båter.

Døde om våren

- Vi hørte rykter om at det skulle være masse tysk proviant igjen på AVL, så mamma tok meg med opp til Elvenes. Men brua var sprengt, det stod bare en bit av den igjen midt i elva. Russerne hadde laget til med planker, tau og streng slik at man kunne gå ut, klatre i stige over på midten og ned igjen på sammen måte på andre siden. Jeg var veldig redd for den sterke strømmen, men vi kom oss over. Ved Rundvannet ble jeg satt igjen hos noen vi kjente, og på vei tilbake var jeg så redd at jeg klarte ikke gå over elva igjen. Da tok en russer og bar meg over, mens en annen tok mammas tunge last med hermetikk.

- En annen gang vi var oppe på Elvenes og så oss om, jeg og søsteren min, møtte vi en russisk kvinne. Hun ville klemme og kysse på meg, og sa hun ville ta meg med hjem. Det er jo sånn man sier. Men min søster ble redd og trodde hun mente det på alvor og sa vi måtte skynde oss hjem.

- Vi bodde på hytta i to år. Vannet i bekken frøs og vi hadde ikke strøm. Pappa hadde stukket torv og dekket til veggene med for å isolere. Men mamma fikk ikke oppleve freden i mai 1945. Hun døde 10. mars bare 46 år gammel, forteller Kirsten Fjellanger.

 

Nyhetstips hele døgnet: 909 90 700 //  Gå til tips-siden

Kontakt oss: 78 97 07 00 (sentralbord)

Redaksjonen: redaksjon@sva.no
Sør-Varanger Avis arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. Sør-Varanger Avis har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til..
 
Sør-Varanger Avis bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her.
 
Les vår personvernerklæring her.
 
Løsningen er designet og utviklet av Hamar Media – www.hamarmedia.no