9. des
SNUS: Hunden Illu eies av en av Cathrine Einvolds kolleger, og er vant til undersøkelser. Denne gangen lukter det ikke ørebetennelse.
 
God nese for syke dyr
Cathrine Einvold tar gjerne nesa til bruk når hun skal finne ut hva som feiler et dyr. Det ferske dyrepleieryrket har fått sin første utøver i Kirkenes.

Publisert: 15.feb.2015 19:25
Oppdatert: 23.okt.2017 10:47

Labradoren Black Diva er oppspilt og lykkelig når hun kommer inn hos dyrlegen. Hilser på alle, logrer vilt med halen. Åtteåringen har blitt godt kjent med personalet på klinikken.

– Det er som hun har klippekort her, sier eieren Sissel Jerijärvi. Nå har Black Diva begynt å vegre seg for å hoppe på ting, og hun virker litt stiv i bakparten, så hun skal inn til røntgen - og fjerning av tannstein mens hun først er bedøvet.

En kjapp sprøyte i nakken fra veterinær Hanne-Marthe Andreassen, litt leking ute for å la medisinen virke, og litt avslapping på et mørkt rom - så er hun bedøvd nok for røntgen og tannrens. Det er her Cathrine Einvold kommer inn.
Cathrine har fulgt barndomsdrømmen om å jobbe med dyr, og er dyrepleier i utdanning. Altaværingen har jobbet i praksisplass på Kirkenes dyreklinikk siden oktober. Det er den tredje praksisperioden hennes, men den første i Kirkenes - og hun er den første dyrepleierstudenten de har hatt på klinikken.

Nytt yrke

Dyrepleieryrket er relativt nytt. I 2008 signerte Landbrukets Arbeidsgiverforening en intensjonsavtale med Fagforbundet om dyrepleierne. I 2012 var det bare 99 fagorganiserte dyrepleiere ifølge Fagbladet.

– Så vidt jeg vet er det bare tre stykker i Finnmark, inkludert meg som er i utdanning, sier Cathrine.

En dyrepleier fyller noen av de samme rollene som en veterinærassistent. Forskjellen er at man må ha fagutdannelse for å være dyrepleier, noe som blant annet gjør at Cathrine kan ta på seg flere oppgaver.

– Dyrepleieren er omtrent som en sykepleier for dyr: Legen er den man møter i ett kvarter, og sykepleieren tar resten. Det vi ikke gjør er å stille diagnose, eller å ta egne operasjoner, forteller Cathrine. Likheten er såpass at hun har hatt mange fagdiskusjoner med søsteren Christina, som er sykepleier for mennesker.

Lukt som hjelpemiddel

Noe sykepleiere og dyrepleiere har til felles, er at de må hanskes med alskens kroppsvæsker og gørr.

– Det meste av jobben er illeluktende. Det er mye rensing av ører, tømming av analkjertler, og når et dyr er bedøvd mister det gjerne kontrollen på blæra og lukkemuskel. For andre kan det være ekkelt, men det er en del av hverdagen her, forteller hun.
Lukta blir faktisk et hjelpemiddel etter hvert.

– Man lærer seg å bruke nesen. Det er forskjell på hvordan en betennelse i poten og en ørebetennelse lukter. Noe av det første man gjør for å bestemme om et dyr har ørebetennelse, er å lukte, sier dyrepleieren.

Cathrine har ikke helt vent seg til å tømme av bakteriefylte sår.

– Det er en sånn lukt som sitter i deg, uansett om du vasker deg. I begynnelsen syntes jeg jernlukta av blod satt lenge også, men den har jeg vent meg til, sier hun.

– Jeg tror alle har sin egen greie. Noen elsker å jobbe med å tømme sår, men tåler ikke bæsj, nevner hun som eksempel.
Følelsesladet

Det er tyngre å bli med på avliving, en av veterinærens vanlige oppgaver.

– Når vi vet at et dyr lider og det er det rette å gjøre, er det ikke spesielt tungt å ta del i avliving. Men når man ser forbindelsene mellom eierne og dyrene, blir man revet med, sier Cathrine.

Men det er en vanlig del av hverdagen, så Cathrine har vært med på en del.

Populær utdanning

Utdanningen er ikke så langt unna det å bli veterinær. Cathrine skulle gjerne tatt seg inn på veterinærutdanning, men det er såpass populært og med såpass høye utdanningskrav, at hun ikke slapp inn. 
Det betyr ikke at dyrepleierutdanningen er annenrangs: Ifølge Cathrine har dyrepleierutdanningen i Norge også skyhøye krav, siden det er få plasser og mange om beinet.
For Cathrine ble svaret privatskolen Hansenberg i Kolding i Danmark. Det krever at man har skaffet praksisplass, og det koster mer penger å gå der, men det er verdt det for Cathrine - og mange andre nordmenn.

– Det er over 50 nordmenn og sikkert like mange dansker som går på studiet, sier hun.

Den danske dyrepleierskolen er mer langvarig, og mer praksisorientert enn den norske. Det trives Cathrine godt med.

– Jeg føler at når jeg kommer meg ut i jobbmarkedet, har jeg da mer erfaring, sier hun.

Våken bedøvelse

På røntgenbordet ligger labradoren Black Diva klar til å få ryggraden fotografert. Hun er fremdeles noenlunde våken, men nesten fullstendig ubevegelig.

– Hun er det vi kaller «sedert». Det gjør vi svært ofte med dyrene når vi skal gjøre noe som ikke gjør vondt for dem, men der det kan være vanskelig for dem å ligge i ro. Det kan være hunder som det er vanskelig å klippe klør på, å ta tannstein, og å se dypt i øret, forklarer Cathrine.

Full narkose brukes når man skal gjøre mer inngående eller smertefulle operasjoner. Grunnen er både at dyrene våkner fortere av sedering, og at full narkose er tyngre for dyrene å håndtere.
Cathrine skal etter hvert kunne ta røntgen alene. I dag blir hun guidet av veterinæren, som forteller henne når det er best å ta bildet, og hvordan hun skal tolke det. Så bærer det inn på naborommet, som allerede er preparert for tannsteinfjerning. Det gjør dyrepleieren uten hjelp. Black Diva er borte vekke nok til at Cathrine kommer uhindret til gulnede tenner.

– Jeg øver meg på å være litt kjappere. Nå er jeg ikke så rask som veterinærene på dette. Men jeg liker å gjøre meg flid, forteller dyrepleieren.

Variert erfaring

Cathrine har fått prøvd seg på litt av hvert så langt.

– Veterinærene prøver å ta meg med på så mange uvanlige pasienter som mulig, sier hun. Hun er med på en hel del av det som betegnes som rutineoperasjoner: Sterilisering, kastrering, tannsteinfjerning, og livmorbetennelser.
Haken med å jobbe på et lite sted er at det er få eksotiske dyr.

– Det er lett å glemme hvordan man håndterer det man får inn sjelden, som for eksempel fugler, sier Cathrine. Det gjør skolen i Danmark opp for.

– På skolen har de en dyrehage med masse forskjellige dyr. Vi får jobbe med alt mulig inkludert krypdyr, taranteller og slanger, forteller hun.

Aggressive dyr

Det er ikke alle dyrene som er like lett håndterlige som Black Diva. Cathrine mener aggressive dyr kan være ubehagelig, selv om dyrepleieren føler at hun har kontroll.

– Vi har grundige teknikker med tepper, snutebånd, munnkurv og mer, sier hun. Hun har ennå til gode å bli bitt av en hund. Katter har derimot både bitt og klort henne - og små hunder har såpass kjappe bein at hun har fått noen klor derfra også.

Litt kos blir det. En dyrepleier tar seg også av dyret når det kommer seg etter operasjon, og har den siste kontakten med dyrets eier på tur ut av klinikken.

– Jeg har inntrykk av at det er lettere for dyreeierne å snakke med oss eller assistentene enn med dyrlegen. Det blir ofte litt stress inne på dyrlegekontoret, sier Cathrine.

Erstatter ikke

7. april bærer det tilbake til Hansenberg for Cathrines neste skoleøkt. Men hun kommer tilbake til Kirkenes: Hun har fått plass her også til neste praksisøkt.
Det er mer usikkert om det blir fast jobb i Kirkenes når hun er ferdig med utdanningen i november 2016. Veterinær Terje Høiland vil gå for å ta inn enda en dyrepleierlærling i fremtiden, men det er verre med faste stillinger.

– Man vet ikke hva fremtiden bringer, men vi har ikke nok å gjøre til å ansette flere akkurat nå, sier han.

Høiland er veldig fornøyd med Cathrine så langt. Han forteller at de søkte spesielt etter dyrepleiere sist de hadde ledig assistentstilling, uten at de fikk tak i noen.

– Det er en stor fordel å få fagutdannet personell på klinikken. Nå er vi veldig fornøyde med veterinærassistenten vi hyrte, selv om hun ikke har fagutdanning, sier veterinæren. Assistentene læres opp på lik linje med dyrepleiere på klinikken.

Cathrine ønsker seg til klinikk i begynnelsen. Men etter hvert kan det bli andre jobber på henne.

– Jeg kunne tenke meg å jobbe innenfor fôr- og legemiddelbransjen. Mange med denne utdannelsen går til forskning, Mattilsynet og liknende. Dyrepleieryrket kan bli tungt i lengden når man blir eldre, for det er mange tunge løft og liknende. Men i første omgang vil jeg fokusere på å kurse og videreutdanne meg, og få gjort mest mulig på klinikk, sier hun.

 

Nyhetstips hele døgnet: 909 90 700 //  Gå til tips-siden

Kontakt oss: 78 97 07 00 (sentralbord)

Redaksjonen: redaksjon@sva.no
Sør-Varanger Avis arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. Sør-Varanger Avis har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til..
 
Sør-Varanger Avis bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her.
 
Les vår personvernerklæring her.
 
Løsningen er designet og utviklet av Hamar Media – www.hamarmedia.no