23. jul
 
Granatene suser i lufta og slår ned ved hytta der to familier har søkt ly i kjelleren.
Krigen som tok barndommen: - Vi ble fort voksne.

Publisert: 20.okt.2014 10:07
Oppdatert: 23.okt.2017 10:44

Granatene suser i lufta og slår ned ved hytta der to familier har søkt ly i kjelleren. Det skytes ved husveggene, og tyske soldater er på vei med bensinkanner for å brenne hytta ned.

Nede i hyttekjelleren er 12 år gamle Rut-Glenny Aarnes sammen med familien sin og familien på nabohytta.
To år senere skriver hun skolestil om opplevelsene i oktober 1944, opplevelser som til tider har dukket opp i nattlige mareritt. Om brua på Elevenes som ble sprengt. Halmdunger som står i lys lue, flyangrep, skyting og gnister fra granatene.
Rut-Glenny bor i Drammen nå og da SVA ringer henne kan hun ikke huske at hun skrev den skolestilen som en lærer på Elvenes tok vare på.
Jeg leser den høyt for henne. Hennes egne ord og hvordan hun som 14-åring beskriver hendelsene under frigjøringa. Hvordan faren hennes får avverget tyskerne fra å brenne hytta, hvordan de hører russerne prate på den andre siden av Rundvannet - og at befrierne dukker opp.
– Jeg husker ikke at jeg skrev den fortellingen. Men da du leste den for meg kom alt frem igjen, alle minnene fra den gangen. Det er så sterkt og så voldsomt. En skulle ikke tro at en har opplevd det, sier Rut-Glenny Aarnes, gift Eriksen.

Som spikret

I skolestilen skriver Rut-Glenny om den siste krigsdagen i Sør-Varanger. Familien bor da i en hytte ved Rundvannet.
– Huset vårt i byen ble bombet to ganger. Faren min var grossist og vi bodde i et hus like nedenfor Andersgrotta. Huset ble bomba to ganger. Jeg tror første gang i 1942, og så i 1943/44.
Vi opplevde krigen på kroppen, på alle måter syns jeg. At det gikk så fint er mye takket være mamma og pappa, de var så sterke. Det var en veldig kaotisk tid før invasjonen kom. Det sitter som spikret, og det er de opplevelsene som har meldt seg i mareritt flere ganger. Det smalt rundt hytta, og vi lå i kjelleren og visste ingenting om hvordan det kom til å gå, Søsteren min fikk nervesammenbrudd, hun gråt og ble helt hysterisk. Hun og mannen, som var politikonstabel måtte dra til tunnelen i Bjørnevatn, mens treåringen deres ble igjen hos oss.

img4042SR]

Familien hadde i utgangspunktet seks barn, fem vokste opp, og den eldste var i Trondheim under frigjøringen.
– Far hadde gravd ut under hytta. Han bestemte tidlig at vi skulle være der, og kjelleren ble lagd med både lem og utgang. Rundt hytta ble det plassert trestamper med vann. Vi hørte tyskerne springe, og hytter som brant.
Det er rørende når du i stilen skriver om at faren din klarte å snakke de tyske soldatene fra å brenne ned hytta.
– Ja, det var pappa og Ivar som klarte det. Ivar var et år eldre enn meg og voksen av seg.

Som gull

82-åringen forteller at når hun tenker på barndommen, så er det krigen som dukker opp.
Forsyninger sluppet ned fra engelske fly.
– Tørkede kjeks og tørkede poteter, jeg husker godt at vi gikk og samla mat. Og russefangene. Vi hadde som sport å legge nistepakker til dem. En gang jeg gjorde det mistet jeg «passet mitt». En av lærerne sørfra, som var sendt opp hit, fant det. Etter krigen fikk jeg brev fra han, og jeg fikk en kasse med epler. Jeg hadde dem med på skolen, det var som å få gull, ler hun.
Etter frigjøringen av Sør-Varanger er Rut-Glenny med på lastebåten med svenskonger.
– Jeg var ikke så heldig som mange andre. Broren min ble sendt på internat til Uddevalla. Jeg ble sendt til Karlstad i Värmland. Der var et eldre ektepar hvor kona var sengeliggende, og de hadde 14 melkekyr også.
Det var et tungt liv for en liten jente?
– Ja, ikke sant. Jeg ble fort voksen. Men jeg lærte mye av det, selv om det var hardt og jeg hadde ikke kontakt med de hjemme. Båten gikk vel i november 1944. Det var jo ikke noe igjen i Kirkenes, og skolepliktige barn ble sendt av gårde. Vi dro ned til Narvik, gjennom miner og bomber. 300 barn i et lasterom. Så var det tog til Kiruna der vi ble «avlusa». Vi fikk nye klær før vi ble sendt avgårde.
I 1955 var Rut-Glenny hjemme i Sør-Varanger og jobbet et år.
– Det hadde jeg lovt, så giftet vi oss og bosatte oss i Drammen. Men hvert eneste år gjennom barndommen til ungene var vi tilbake i Kirkenes.

Ville hjelpe selv

– Jeg ville bli Røde Kors søster, selvfølgelig, svarer Rut-Glenny på spørsmålet om hvordan krigen preget livet hennes.
Hvorfor sier du selvfølgelig?
– Jeg hadde sett så mye krig og elendighet, og ville selv ut i krigen og hjelpe. Det var sykehus på Sollia og de som jobbet der var helt fantastiske. Det var store Røde Kors merker på taket, og det ble et så sterkt symbol.
Rut-Glenny dro aldri i krigen, men hun jobbet som sykepleier i 42 år.
82-åringen syns det er fint at skolestilen og tankene hennes i ettertid deles med Sør-Varanger Avis sine lesere.
– Jeg er glad for at avisa vil få fram hvordan vi hadde det, vi som var barn. Jeg har åtte barnebarn og de har ofte oppfordret meg til å skrive om det som skjedde. Broren min, Tor Aarnes, ville også gjerne det, forteller hun.
– Det har jo egentlig kommet lite fram om hvordan krigen opplevdes i nord. Jeg syns det i mange år var vondt å tenke på skrive om det. Jeg ble urolig. Men nå er jeg blitt så gammel at det går greit. Jeg vil si at jeg har kommet godt ut av det på tross av alt vi opplevde. Men det har gått i bølger, og etter hvert som jeg blir eldre hender at minnene kommer tilbake. Jeg følger ikke med på krig og elendighet på tv like før jeg legger meg.

For å unngå å få mareritt, forklarer hun.

Les Rut-Glennys eksamensstil fra 1946.

 

Nyhetstips hele døgnet: 909 90 700 //  Gå til tips-siden

Kontakt oss: 78 97 07 00 (sentralbord)

Redaksjonen: redaksjon@sva.no
Sør-Varanger Avis arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. Sør-Varanger Avis har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til..
 
Sør-Varanger Avis bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her.
 
Les vår personvernerklæring her.
 
Løsningen er designet og utviklet av Hamar Media – www.hamarmedia.no