19. jul
DETEKTIV: Solbjørg Mikkola fikk sansen for familieforskning da hun begynte å undersøke noen bilder av bestemora.
 
Graver i gamle dokumenter på jakt etter egen slektshistorie
Når vinteren kommer, graves kirkebøkene frem av en hel del slektsforskere rundt om i Sør-Varanger. Solbjørg Mikkola og Kjell Hoel har tatt dypdykk tilbake til 1700- og 1500-tallet.

Publisert: 07.okt.2014 10:05
Oppdatert: 23.okt.2017 10:43

Kathinka Mikkola har jobbet seg gradvis oppover fra fødestedet Skjelfjord i Lofoten, opp langs Finnmark, og finner kjærligheten i Vadsø.
Vel gift flytter hun og mannen Aksel Konrad Mikkola til Mikkelsnes i Neiden på 1920-tallet, og der får hun et travelt liv. Mannen er nemlig stortingspolitiker og tilbringer mye av tiden sin i Oslo.
Da faller det på Kathinkas skuldre å holde huset, småbruket og en butikk i gang - med 11 barn og et aktivt sosialt liv, som en viktig del av blant annet Neiden helselag.
I 2004 kommer kronprinsparet opp til Sør-Varanger. Da annonserer Fylkesbiblioteket etter bilder fra tidligere kongebesøk. Kathinkas barnebarn Solbjørg Mikkola har noen slike bilder som hun arvet fra Kathinka selv.
Mikkola undersøker en del av historien rundt bildene, og ender opp med å sende 1000 negativer til Fylkesbiblioteket, slik at de skal kunne scanne og registrere dem.

Blod på tann

Mikkola var smått interessert i slektsforskning før det, men dette gir henne blod på tann. Hun finner et gammelt album med en rekke bilder uten navn på, gamle brev fra søsken og tanter, og så begynner detektivarbeidet.

– På noen av brevene kunne jeg lese at den og den personen var på et bilde, så kunne jeg nøste litt og finne det rette bildet. Små ting som kunne virket ubetydelige på egen hånd ligger og modnes, og jeg finner sammenhengen etter hvert, forteller hun.

Ta for eksempel en notatbok som Kathinka brukte da hun reiste med Hurtigruten fra Kirkenes til Trondheim. Hun noterte ned alt fra hva hun spiste på hurtigruta og hvor mye det kostet, til hvem hun besøkte på havnene hun var innom.

– Det sa meg ikke så mye da jeg først leste det. Men etter hvert som jeg ser bildene og brevene, blir det noe annet, sier Mikkola.

– Det som inspirerer meg mer og mer, er hennes historie. Jeg kjente henne godt, men nå får jeg vite hvor viktig rolle hun hadde i familien og samfunnet, sier hun.

Historiedrevet

Det er å finne historien til folk som driver Mikkola, og å kunne kople det til bildene.

– Det gir meg et bilde av hvordan de levde, og hva de holdt på med. Selv om jeg ikke får snakke med dem, ser jeg på bildene hvilke klær de har, hvilke husdyr de eide, og hvordan det var der de bodde, sier hun.

– Det er historisk materiale. Mange har tatt vare på alt dette igjennom årene. Plastposer med gamle negativer kunne fort vært kastet eller ødelagt, og jeg ser ikke for meg at jeg hadde sendt alt dette til framkalling. Så at Fylkesbiblioteket har gitt meg denne muligheten er veldig flott, legger hun til.

Gruve til gård

På den andre siden finner vi en mer bildeløs historiker, Kjell Hoel.
Året er 1830, og Esten Bersvendsen opplever dårlige kår i gruvesamfunnet i Lille Elvedalen i Tynset. Kobbergruvene i Kåfjord lokker ham nordover til Alta-området, der han gifter seg og får barn, deriblant Bersvend Estensen.
Familien flytter tilbake til Lille Elvedalen ti år senere, og de begynner med gårdsdrift, - men etter hvert går det dårlig med familiegården Ryenget. Nok en gang ser familien mot Finnmark, denne gangen Pasvik. Dit flytter først Esten, kona og fire barn i 1869, og så følger Bersvend, kona og tre barn i 1871. Også Estens søster blir med.
Vi spoler frem til tiden rundt 2004. Familien på farssiden til Kjell Hoel har tidligere drevet med en hel del slektsforskning, og skrevet to slektsbøker som gikk helt tilbake til 16-1700-tallet.
På dette tidspunktet får Kjell lyst til å finne ut mer om morssiden av familien, altså Harjo-familien og Ryeng-familien. Deriblant tippoldefar Bersvend Estensen og oldefar Esten Bersvendsen, senere med etternavnet Ryeng, fra gårdene deres.

– Jeg hadde lyst til å finne ut hvor slekta var fra, og hvorfor de kom hit, forteller han.

1500 navn

Solbjørg Mikkola går ikke inn på familien til søsknene til de forskjellige folkene i slektstreet sitt. Det kunne fort blitt massevis av arbeid, med tanke på hvor mange barn folk hadde på den tida.
Mange navn blir det uansett. Kjell Hoel har funnet totalt rundt 1500 navn i slektsforskningen sin, og kunne hatt langt flere navn på lista om han hadde gått dypere i folks søskenflokker.
Han har også funnet flere levende slektninger i prosessen. I gamle dager var det nemlig ikke uvanlig for noen å ha barn før ekteskapet. Det gjaldt også for eksempel Hoels bestefar på Ryeng-siden av familien.

– Men han pratet ikke så mye om det på den tiden. Jeg har gått på skolen med folk jeg ikke visste jeg var i slekt med, og funnet flere søskenbarn, sier han.

Netthjelp

Den gamle slekta på Hoels morsside er fra både Norge, Sverige og Finland.

– Her er det litt av hvert. Litt finsk, samisk og en del norsk. Det er noe av det som gjør det artig, sier han.

Det har skaffet ham erfaring med kirkebøker på tre forskjellige språk, tross at han ikke kan finsk. Heldigvis trenger han ikke så veldig mange finske gloser for å forstå hva som foregår.

– De brukte også en del svensk i kirkebøkene der før i tida, erfarer Hoel.

Slektsinformasjon har blitt lettere og lettere tilgjengelig takket være internett. Det finnes flere programmer der man kan søke etter koplinger til ens egen familie hos andre brukere, og man finner blant annet kirkebøker på nett.
Foreningen DIS Norge har både registrert gravstøtter rundt om i hele landet slik at man kan søke på dem på nett, og opprettet et forum der slektsforskere kan hjelpe hverandre. Og det hjelper veldig.

– Jeg har en kollega som virkelig kan lese gotisk, nevner Hoel som eksempel.

Upålitelige prester

Men det er fremdeles en del utfordringer når man skal se igjennom informasjonen fra gamle dager.
En ting er å tolke forskjellige folks håndskrift. Verre er det at prester og folketellere i gamle dager ikke nødvendigvis brydde seg like mye om detaljene - om de i det hele tatt hadde muligheten. Det gjør at man ofte trenger informasjon fra flere enn bare ett sted.

– På 17-1800-tallet skrev man navnet slik man forstod det. Pehr kunne bli Petter et annet sted. Det er også ganske mange feil i fødselsårene i folketellinger, for folk kunne gjerne ikke lese eller skrive, sier Hoel. For å få skikkelige fødselstall, må man gå til kirkebøkene. Men også prestene kunne blingse på navn.

– På 1700-tallet var det ikke alle prestene som gadd å skrive navnene på folk. Ikke alle av dem var like skrivekyndige heller, sier han.

Hoel har lært seg en hel del metoder i etterforskningen. Flere generasjoner kunne bo på ett sted, og folk tok gjerne farens navn som etternavn fram til rundt 1900-tallet, samtidig som at den førstefødte i familien gjerne fikk samme fornavn som bestefaren.

– Slik kunne man få det slik at en mann het Esten Bersvendsen, sønnen hans het Bersvend Estensen, sønnen hans igjen het Esten Bersvendsen, og så videre, sier Hoel.

I løpet av 1800-tallet begynte man så å legge til navnet på gården der folk bodde. Dette ble så til et mer permanent etternavn etter hvert. Og slik ble Ryenget gård til Ryeng-etternavnet.

Historiefokus

Hoels eldste slektningsfunn er Avle Simensson, på morens side. Han bodde i Folldal i Tynset-området i 1594, på en gård som het «Ny Stui». Mikkola har funnet en Peter von Westenholm som levde i 1714.
Hverken Hoel eller Mikkola ser for seg å komme seg så mye lengre tilbake i tid.

– Da må jeg ha hjelp. Jeg måtte ha funnet gamle kirkebøker eller gått igjennom statsarkivet, og jo lenger bak, jo mer mangelfull er informasjonen. En del kirkebøker er tapt, og noe er det nesten umulig å finne ut av, mener Hoel.

Han ser imidlertid for seg å gå lenger tilbake på farssida, og han ønsker å finne litt mer av historien der han bare har navn og bosted.

Også Mikkola jobber med å finne ut litt bakgrunn, blant annet om Grytøya, der bestemor Katinka bodde i 1913. Hun prøver å skrive en artikkel om bestemorens liv.
Både Solbjørg Mikkola og Kjell Hoel har slektsforskningen først og fremst som en vinteraktivitet. Men de kan fort bli hekta.

– Om jeg lar meg oppsluke, går tida fort når man dykker ned i stoffet, sier Mikkola.

Begynn tidlig

Når Hoel og Mikkola spørres om tips til vordende slektsforskere, har de samme råd: Begynn tidlig. Begge to har opplevd å lete etter informasjon som de kunne ha fått av folk mens de var i live.
– Start i morgen. Få tak i de eldste i familien, og hal ut det de vet. Jeg angrer selv på at jeg ikke begynte tidligere, for mange av de som visste mest er borte, sier Hoel.
– Still spørsmål, så du har et godt grunnlag når interessen kommer senere i livet, oppfordrer Mikkola.

 

Nyhetstips hele døgnet: 909 90 700 //  Gå til tips-siden

Kontakt oss: 78 97 07 00 (sentralbord)

Redaksjonen: redaksjon@sva.no
Sør-Varanger Avis arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. Sør-Varanger Avis har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til..
 
Sør-Varanger Avis bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her.
 
Les vår personvernerklæring her.
 
Løsningen er designet og utviklet av Hamar Media – www.hamarmedia.no