17. jul
(Foto: Anne Mette Bjørgan)
 
Hun skal leve en drøm
Kine Malterud (30) drar fra et bjørneland til et annet.

Publisert: 08.jul.2016 22:00
Oppdatert: 23.okt.2017 11:06

Hun er fortsatt hjemme i Pasvik, men i hodet på vei til MacKenzie Mountains i Northwest Territories i Canada. Hun har vært på vei dit mentalt i over et halvt år. Tenkt på det hver dag. Sett for seg hva slags situasjoner hun kan komme opp i.

Store elver å krysse. Grizzlybjørner å møte.

Storbjørnen

Drømmen handler ikke om å møte bjørn. Den handler om å være aleine ute i naturen. Å mestre utfordringene. Bli enda sterkere.
Også i hodet. Men det er et bjørneland hun drar til. Derfor har hun med våpen. Og tenker bjørn. Som hun aldri før har møtt, selv om hun har bodd i Pasvik i to år og er ofte ute i skogen.

- Her går vi ikke rundt med våpen, selv om det er bjørn i Pasvik. Men grizzlybjørnene i Canada er litt annerledes, ikke så vennlige som pasvikbjørnene. Selv om de også er mest redd oss mennesker uansett.

I én måned skal hun gå i fjellene, sammen med en lånt hund. Hun tar med seg tørrmat og noen middager, og satser på å få fisk til resten av måltidene.

- Sekken er tung nok med alt utstyret, mener hun.

Å greie det

Med sin brede Toten-dialekt forteller hun om hvorfor hun drar. Hvorfor hun vil være i en altomfattende natur uten andres selskap, være det bitte lille mennesket i de enorme landskapene.

- Jeg har lenge hatt en drøm om å oppleve villmarken i Canada, begynner hun.

- Men jeg tenkte at det kan jeg ikke gjøre aleine. Så tenkte jeg jo, det kan jeg. På en sånn tur må du ta alle avgjørelser aleine. Det er en mestringsfølelse. Jeg lærer meg sjøl å kjenne. Det gjør meg sterkere. Det er en styrke jeg tar med meg i hverdagen hjemme. Andre har sikkert annerledes mål for å kjenne mestring. Jeg møtte ei dame en gang som hadde gått opp Gaustadtoppen. Det var stort for henne, et virkelig stort steg. Jeg løper opp der på en time. Vi har forskjellige hindre, og alle er like viktige. Det er vår egen mestringsfølelse som er viktig.

Hun har mestret turer før, andre steder. Hennes første langtur aleine var Norge på tvers, og det var ikke på Elvenes der landet er som smalest, men der Norge er vidt og bredt, fra Østlandet til Vestlandet, over fjellheimen. Det var i 2013. Samme år gikk hun Grønland på tvers, på ski, men det var sammen med andre.

I 2014 gikk hun Nordkalotten på langs. Det tok henne to og en halv måned.

Hun startet på Svanvik. Det ble også starten på et forhold til Pasvik og Sør-Varanger, for etterpå flyttet hun hit, fikk seg både mann og hus.

Men hun har ikke alltid rekt rundt i villmarka.

Tryggheten

- Jeg ble over 20 år før jeg for alvor oppdaget gleden ved å sove ute under åpen himmel, lage bål og kjenne naturen rundt meg. Det gir meg en sånn ro. Kanskje en form for meditasjon. Det er ute hodet klarner. Det er der du kan tenke de store tankene.

Å vite at du er milevis, veldig mange mil, unna andre mennesker, ville vært skremmende for mange.

- Jeg gleder meg. Det er ikke sikkert jeg møter ett eneste annet menneske mens jeg er der ute. Det er greit. Jeg er tryggere i villmarka enn i en storby.

Men det er dette med bjørnen. Hun har tenkt tanken på at et møte kan bli farlig. Hun har med seg lappesaker, førstehjelpsutstyr med smertestillende og antibiotika og litt mer i tilfelle hun må sy sammen en flenge i egen kropp. Hun tror ikke det vil skje, men for sikkerhets skyld.

Krysse en grense

Inspirasjonen til turene sine henter hun fra både gamle og litt nyere turgåere. Hun har lest bøkene til Helge Ingstad, legenden som brøt med sitt juristliv for å være pelsjeger i Canada og som siden levde sitt liv på ekspedisjoner, forskningstokt og oppdagelsesferder.

- Og så Lars Monsen, jo han er også en inspirasjon, mener hun.

Hun har planlagt lenge nå. Neste uke drar hun. Målet er å gå rundt 25 mil, cirka én mil per dag.

- Det er en kosetur, sier hun.

- Men jeg har med vilje ikke lagt opp lengre dagsetapper fordi terrenget der kan være vanskelig. Å krysse de store elvene kan bli en utfordring. Kanskje må jeg gå noen kilometer langs elva for å komme meg over, og så ned igjen på andre sida.

Elvene kan bli hennes store utfordring, og mestringsmål, denne gangen.

- Ja, jeg har aldri krysset en virkelig stor elv aleine. Klarer jeg det blir det noe nytt å ha mestret.

Sydpolen

Hun er i god form, trener jevnlig året gjennom. Hun er så klar for Canada nå. Vil hun planlegge nye turer mens hun går? Nye store mål? Har hun andre drømmer å leve?

- Alaska på tvers vinterstid. Et høyt fjell. Sydpolen. Det er så mange turer jeg kan tenke meg å gå. Men det er ikke sikkert det noen gang blir noe. Det handler om prioritering også. Jeg tror neppe jeg vil betale en halv million kroner for å komme meg til Sydpolen. Blir jeg sponset, ja så går jeg mer enn gjerne, men ikke ellers. Jeg har andre prioriteringer i tillegg til turene. Et småbruk i Pasvik for eksempel...

- Og så vil jeg ta en tur om gangen. Nå er det Canada. Det er viktig å være i den turen og ikke tenke på andre mulige mål. Jeg vil være til stede der jeg er. Det er å være i drømmen.

 

Nyhetstips hele døgnet: 909 90 700 //  Gå til tips-siden

Kontakt oss: 78 97 07 00 (sentralbord)

Redaksjonen: redaksjon@sva.no
Sør-Varanger Avis arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. Sør-Varanger Avis har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til..
 
Sør-Varanger Avis bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her.
 
Les vår personvernerklæring her.
 
Løsningen er designet og utviklet av Hamar Media – www.hamarmedia.no