22. okt
 
Konjakktårnets forbannelse
Du er herved invitert til åpningen av Cognac-tårnet, påskeaften kl. 19.00. Med vennlig hilsen Ruben Rabarbraelsen

Publisert: 18.mar.2016 17:00
Oppdatert: 23.okt.2017 11:02

Det var slik det hele begynte. Med en invitasjon. Sirlig skrift på edelpapir av fineste kvalitet. Matt finish og rik struktur. En slik invitasjon Ellenor Karianne Strikkalua hadde i lomma da hun ankom Ruben Rabarbraelsens hytte. Og hun så det med en gang hun steg ut av bilen. Tårnet. Det strakk seg mørkt og massivt mot stjernehimmelen fra midtre del av hytta, større enn hun hadde ventet. En mektig, potent struktur. Bruken av rundtømmer myknet sømløst den skarpe, kvadratiske formen, og resulterte i dominerende arkitektonisk tilstedeværelse som likevel gled uanstrengt inn i landskapet. Ellenor ble stående og betrakte det noen sekunder, før hun fortsatte mot inngangsdøra.

Ruben Rabarbraelsen ønsket henne velkommen inn, og viste ivrig vei opp trappa til tårnet. Helt øverst åpnet trappegangen seg i et rom med panoramavinduer i alle retninger. De andre satt der allerede, i dype, luksuriøse skinnstoler, med halvfulle konjakkglass i hendene. Kåre Tannverk satt i en stol i et av hjørnene, og skjøv brillene langsomt oppover neseryggen mens han skulte på tvers av rommet, mot Kranz Fatle. Ved siden av Kranz Fatle supet Billy Smellsund fra konjakkglasset og hevet det mot høyre i en skål med Burt Krikkand. Ellenor lot seg synke ned i den ledige stolen mellom Kåre Tannverk og Billy Smellsund. Hun tok imot konjakkglasset Ruben Rabarbraelsen rakk henne, før han steg ut mot midten av rommet og kremtet. «Mange påsto at det bare var en håpløs drøm. At det ikke ville la seg gjøre.» Med et frydefullt glis lot han blikket gli fra person til person. «Men nå sitter dere her ...» Han strakk armene ut til sidene og nikket. «Nå sitter dere altså her, i det som uten tvil er det høyeste konjakktårnet i kommunen. Det høyeste i Finnmark. Det høyeste i ...» Et blaff av galskap tegnet seg i øynene hans. «... hele verden.» Han ble stående med hendene ennå utstrakte. «Et signalbygg for hytteeiere verden over, som viser at ingenting er umulig. Som vil ruve over det arktiske landskapet i århundrer.» Så senket han hendene, drakk konjakkglasset tomt og gikk mot trappegangen. «Og nå, min dame og herrer, må jeg ut og tørrskvette nuddelen, som man sier i Taipei.»

Burt Krikkand kikket misbilligende etter Rabarbraelsen, som forsvant ned trappa. «Et privateid signalbygg reist med kommunal pængskit.»
«Tullball. Han må ha brukt egne penger. Kommunen kan ikke ha finansiert dette konjakktårnet.» Kranz Fatle så opp på de vakre utskjæringene i takbjelkene. «Det hadde i så fall vært en skandale.»
«Hver bidige måned ruller feit ordførerlønn inn på Rabarbraelsens konto.» Burt Krikkand hvilte konjakkglasset på låret, mellom dype skrukker i den sorte skinnbuksa. «Det er kommunale midler. Skandalen er at de ikke har blitt brukt til å utbedre veien til ...»
Billy Smellsund avbrøt ham med et fnys. «Om du absolutt skal bo langt pokker oppe i kleggskauen, får du kjøpe deg en ordentlig bil. Istedenfor å grine om veien. Kom og besøk meg i Spellhallen, så kan vi snakke om kommunale midler og skandale. Tjukkasen vår har sprukket, men vi får ikke en eneste kommunal krone til å ...»

«Det med midler kan jo være så mangt.» Kåre Tannverk nikket vitende mens han fortsatte. «Som storyteller har jeg erfart at midler og verdi oppfattes forskjellig i ulike kulturer. Hva jeg ser på som verdiløst, kan for noen være av aller høyeste verdi. Og da snakker jeg om opplevelser. Å skrape is, for eksempel. Vi som bor her oppe tar det for gitt. For oss er det bare et ork. Men for en urban japaneser er det en magisk og unik opplevelse å stå opp tidlig om morgenen og skrape is fra frontruta til en gammel Opel Astra. En opplevelse de er villige til å bruke skrullete mange yen på. Og da blir jo vi som tilbyr denne opplevelsen bemidlet. Det er jo fint. For å måke snø fra et garasjetak er japaneserne for eksempel villige til å punge ut ...»

Et skingrende skrik utenfra avbrøt Kåre Tannverk. Et skrik så tjukt av frykt og smerte at det sendte isninger gjennom alle i konjakktårnet. Alle utenom Ellenor Karianne Strikkalua. Hun reiste seg opp og løp mot trappa. «Følg meg!»
Ellenor Karianne Strikkalua hadde sett rystende ting før, i sin tid som sjef for Øst-Finnmark Politidistrikt. Fulle menn som urinerte på lekestativ, skruppelløse sparktyver, skamløse tjuvfiskere ... listen var lang. Men synet som møtte henne utenfor hytta overgikk alt. Ved stien til utedoen lå Ruben Rabarbraelsen. Måten hodet var vridd nitti grader til venstre på, sammen med nakkevirvelen som stakk ut fra huden under det høyre øret, fikk henne til å stirre i blind gru noen sekunder, før hun klarte å ta seg sammen. De andre var også kommet ut, og stilte seg bak henne. Hun gikk bort til Ruben Rabarbraelsens kropp og lente seg ned, sjekket pulsen og snudde seg mot de andre. «Han er død.» Hun studerte dem, ventet på reaksjoner, men ingen sa et ord. Billy Smellsund så ned på bakken, mens Burt Krikkand stirret på den døde kroppen. Kåre Tannverk gnidde seg i panna, tørket dugg av brillene og skulle til å si noe, men så brøt Kranz Fatle stillheten. Han pekte på noe i snøen litt bortenfor: «Tresko!» Ellenor Karianne Strikkalua gikk bort og plukket en tresko opp fra snøen, studerte den nøye. Kranz Fatle så på henne, og på treskoen. «Tresko på glatt føre når man har drukket konjakk er galskap. Men det betyr jo at det må ha vært et uhell.»

Ellenor Karianne Strikkalua nikket. «Det kan se sånn ut ja.» Men så sparket hun nysnø bort fra stien med skotuppen og pekte ned. «Hadde det ikke vært for dette.» Under snøen lyste gul is mot dem. Hun lot blikket gli fra Kranz Fatle til de andre. «Noen har pisset her. Noen som ville drepe Ruben Rabarbraelsen.» Hun så på dem. «En av dere.»

Tilbake i toppen av konjakktårnet var stemningen anstrengt. Ellenor Karianne Strikkalua hadde samlet alle der i påvente av at etterforskerne hennes skulle ankomme åstedet. De fire mennene satt i stolene uten å si et ord, skulte på hverandre. Så tok Ellenor Karianne Strikkalua ordet. «Dere hadde alle anledning til å drepe Ruben Rabarbraelsen. Hvem som helst av dere kunne ha pisset på stien før dere banket på og gikk inn i hytta.» Hun ventet noen sekunder før hun forstatte, gransket ansiktene deres. «Og dere hadde alle motiv. For eksempel du.» Hun stoppet foran Billy Smellsund. «Spellhallen har lidd økonomisk under andre utbygginger de siste årene. Den råflotte Barentsburgerhallen og det overdådige Badeandland, mens Spellhallen har blitt oversett og glemt i budsjett etter budsjett. Og du trodde at det skulle endre seg når Ruben Rabarbraelsen tok over ordførerklubba. Men den gang ei. Så skuffelsen din må ha vært stor. Men var den stor nok til å ta en manns liv?» Hun gransket ham nøye. «Nei. Jeg tror ikke det.» Hun gikk videre, stoppet foran Burt Krikkand. «Og du var også skuffet, var du ikke? Bilen din ristet i filler daglig. Verkstedbesøk etter verkstedbesøk. Men likevel ble ingenting gjort med veien som har hjemsøkt deg hele ditt voksne liv. Slikt er nok til å drive hvem som helst fra vettet. Men er det nok til å drive deg til mord?» Hun studerte ham mens han tvinnet barten og kikket opp på henne. «Nei. Det er ikke det.» Hun gikk videre, stoppet foran Kåre Tannverk. «Du er en mann med visjoner. Og din største visjon var å fryse inne femti campingvogner på sjøisen i Munkefjord, og bore hull i gulvene slik at japaneserne kunne pilke sandskrubb mens de twitret begeistret til vennene sine hjemme. Men Ruben Rabarbraelsen satte en brutal stopper for visjonen din, ikke sant? Fordi det var i en vernesone?» Hun ventet ikke på svar. «Men selv om det ga deg grunn til å inderlig hate Ruben Rabarbraelsen, er du likevel ikke morderen.» Ellenor Karianne Strikkalua gikk videre og satte øynene i Kranz Fatle. «For det var nemlig du som hadde aller størst grunn til å hate ham. Det var nemlig deg han stjal ideen fra.» Hun slo ut med armene. «Ideen om verdens høyeste konjakktårn. For stemmer det ikke at du selv søkte om byggetillatelse til et identisk tilbygg på din egen hytte for bare seks måneder siden? En søknad som på mystisk vis ble borte fra Plan- og Utviklingsavdelingen i Sør-Varanger Kommune?» Kranz Fatle sa ingenting, knokene ble hvite mens han knuget konjakkglasset. Ellenor Karianne Strikkalua fortsatte. «Sjokket må ha vært stort da du mottok invitasjonen til åpningen av Ruben Rabarbraelsens konjakktårn. Og sinnet. Som ble til morderisk raseri.»
Kranz Fatle ristet på hodet. «Sjøsprøyt. Du har ingen bevis.»

Ellenor Karianne Strikkalua holdt blikket hans noen sekunder. «Alle politikere plikter å registrere mottatte gaver.» Hun holdt opp mobilen, viste en liste over gaver registrert ved rådhuset i Kirkenes. Så pekte hun på et punkt på listen. «24. mars i år, for to dager siden, ble det registrert en gave til Ruben Rabarbraelsen. Ett par tresko. Fra Barbent Safari. Det er din reiselivsbedrift, ikke sant?» Hun ventet ikke på svar. «De samme treskoene du fant i snøen ved siden av Ruben
Rabarbraelsens døde kropp. På samme tid som du så ivrig påpeke at det derfor måtte ha vært en ulykke.»
Kranz Fatle humret hånlig. «Det beviser ingenting annet enn min imponerende gavmildhet.»

Ellenor Karianne Strikkalua nikket. «Så la oss gå utenfor og skaffe bevise.» Hun gikk mot trappa, og de fire mennene fulgte. Utenfor hytta ba hun dem stille på rekke, og pekte ned på den gule isen. «Kun en av dere kan ha drukket lite nok vann i dag til å gjøre isen så gul.» Hun ga tegn til at de skulle dra ned glidelåsen i buksene sine. «Så la strålene avsløre morderen.»
De fire mennene stirret vantro på henne, men grep glidelåsen da de så alvoret i øynene hennes. Alle unntatt en. Kranz Fatles blikk skjøt viltert frem og tilbake mellom de andre mennene, før det møtte Ellenor Karianne Strikkaluas knallharde øyne. Så styrtet han av gårde med et skrik innover mellom bjørketrærne, mens tre politibiler svingte inn foran hytta. Ellenor Karianne Strikkalua pekte mot ham, nikket til politimennene som kom ut av bilene. «Kranz Fatle. Arrester ham for mordet på Ruben Rabarbraelsen.»

 

Nyhetstips hele døgnet: 909 90 700 //  Gå til tips-siden

Kontakt oss: 78 97 07 00 (sentralbord)

Redaksjonen: redaksjon@sva.no
Sør-Varanger Avis arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. Sør-Varanger Avis har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til..
 
Sør-Varanger Avis bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her.
 
Les vår personvernerklæring her.
 
Løsningen er designet og utviklet av Hamar Media – www.hamarmedia.no