17. jul
HISTORIE: Det siste brevet er en samling historier om menneskeskjebner og tysk krigsoppbygging i Porsanger, skrevet av lokalhistoriker Roger Albrigtsen. Det siste brevet er også brevet en tysk sekretær skrev hjem til familien sin fra arbeidsplassen sin på flyplassen i Lakselv.
 
Krigen som aldri tar slutt
– Den krigshistorien vi lærte på skolen er skrevet sørpå og dessverre preget av det, sier forfatter og historiker Roger Albrigtsen. Han har fått mye ros for boka «Det siste brevet», om krigshistorien i Porsanger. Han mener alle steder burde ha ei slik bok.

Publisert: 04.mar.2014 10:43
Oppdatert: 23.okt.2017 10:37

Roger Albrigtsen driver sitt eget lille bokutsalg i Lakselv, organiserer Foreningen Krigshistorisk Landskap Finnmark, er glødende interessert i lokalhistorie og har skrevet to bøker. Den siste kom ut før jul i fjor og handler om krigen i Porsanger.

Mye nytt

– Jeg sier ikke at det er så mye galt som står i historiebøkene på skolen, men de er veldig preget av Sønsteby, gutta på skauen og det som skjedde i og rundt Oslo. Når folk sørfra får høre om krigen i Finnmark, og spesielt i Sør-Varanger, tror de ofte nesten ikke sine egne ører, sier Roger Albrigtsen.

Men han legger til at det skjedde så mye i Finnmark i årene 1940 til 1944 at mye er ukjent for lokalfolk også.
– Jeg har fått mange tilbakemeldinger på akkurat det etter boka «Det siste brevet». Jeg har jo prøvd å skaffe så mye informasjon som mulig om de forskjellige hendelsene, så det er kanskje ikke så rart at mye er nytt for de fleste, sier han.

Langt inne

En annen grunn til at mye er ukjent er at de som kunne fortelle ofte ikke ville, og mange av dem lever ikke lenger.
– Den generasjonen som opplevde krigen har ofte ikke ønsket å fortelle noe særlig. Ikke uten å bli spurt konkret, i alle fall. De har hatt lyst å legge det bak seg, bli ferdig med det og gå videre. Mange har traumatiske minner, ikke minst fra evakuering og brenning, så det er jo forståelig. Jeg har selv opplevd det samme fra min egen familie, historiene er der, men de sitter langt inne. Og noen går dessverre i grava uten å bli fortalt, sier Albrigtsen.

Men historiene finnes, i arkiver, på bilder og hos folk som ennå lever og husker. Og det er mye som er skrevet ned, men som folk flest ikke kjenner til. Og noen vil gjerne fortelle.

Alt for mye

– Veldig mange har gitt ut små hefter med observasjoner og egenopplevde ting. Men de har kommet i små opplag og bare utgitt lokalt, de er ikke blitt registrert noe sted, så de er ikke søkbare for folk som leter i databaser og på nett. De finnes hjemme hos slekt og venner, og kanskje på det lokale biblioteket, forteller Albrigtsen.

Han sier han hadde så mye stoff til boka si fra Porsanger at han bare måtte sette strek og redigere ned til et lesbart utvalg.
– Jeg driver en forening som heter Krigshistorisk Landskap Finnmark, men jeg har kanskje tatt meg litt vann over hodet, ler han. For det blir ikke mye tid til å gjøre alt som foreningen kunne gjort.

– Det trenges flere ildsjeler og lokalhistorikere, alle steder burde hatt sine bøker som forteller om det som skjedde. I Sør-Varanger kunne det nok vært skrevet mange, så mye som skjedde der, sier Albrigtsen.

Åpne arkiver

Samtidig som mange av kildene dør ut, åpner det seg nye dører, blant dem er dokumenter som tidligere har vært hemmelige, men som blir tilgjengelige når årene går. Dessuten er det mange fotoalbum og bilder som blir gitt bort og solgt. Nesten alle tyske soldater var utstyrt med kamera, og krigsbilder har fått et stort marked på auksjonssteder som Ebay, og kan oppnå høye priser.

– Jeg har bilder for tusenvis av kroner, men jeg hadde aldri kunnet gi ut boka hadde det ikke vært for folk som for eksempel Rune Rautio i Kirkenes, som sitter på en enorm samling bilder og dokumenter. Jeg holder allerede på å gjøre ferdig neste bok, som blir en bildebok med masse informasjon jeg har samlet, sier Albrigtsen.

Facebook

Sosiale medier er også noe nytt som gjør det mulig å oppdage historier på en helt ny måte enn før.
– For eksempel ved å legge ut bilder på facebook, få folk, steder og hendelser identifisert og nye historier og kilder avdekket. En utrolig bra gruppe på facebook heter WW2 fra Narvik til Kirkenes, ble startet av en nysgjerrig entusiast og har vokst til et stort nettverk, og er full av dokumenter og bilder, forteller Albrigtsen.
Han forteller at han også arbeider med historien om russiske krigsfanger og krigsbarn.

– Mange vet ikke at hver eneste kommune i Finnmark hadde fangeleire og i mange av disse skjedde de grusomste ting. Å gi døde fanger et ansikt og en stemme, er et prosjekt jeg brenner veldig for, sier han.

Undervisning

Historie på skolen er ikke lenger det samme som før. Nå har læreplanen blitt en helt annen og måten ungene skal lære på er mye mer opp til lærerne. Albrigtsen tar selv vikartimer på skolen i Lakselv og prøver å flette interessen sin for krigshistorie inn i undervisningen når han kan. Han jobber også som frilansjournalist.

– Men man vil jo prøve å leve av dette, og tiden strekker ikke til. Aller helst kunne jeg tenkt meg å få lønn fra Finnmark for å reise rundt og fortelle på skolene, samtidig som jeg kunne tenke meg å bruke all tid på å samle inn historier og løse gåter. Jeg har gitt ut ei bok tidligere, som har fått veldig god respons i Sverige, den har faktisk solgt noen tusen eksemplarer, og det er veldig bra. Men det er ikke nok til å leve av, og det er litt frustrerende, for jeg får daglige henvendelser og har fulldags jobb i årevis framover på denne hobbyen hvis jeg vil, sier Albrigtsen.

Blir aldri ferdig

– Det er nysgjerrigheten som driver meg, sier han. Den første boka hans het «Ukjent norsk krigshistorie – Sepals – Hemmelige baser på svensk jord 1944-1945», og hans bestefar var kurer, grenselos og hemmelig agent for de allierte under krigen. Med en så nær kilde til spennende og dramatiske fortellinger er det kanskje ikke så rart at interessen har kommet.

– Jeg synes fokuset har forandret seg de siste årene. Krigshistorie om Nord-Norge har kommet mer fram i lyset, det er ikke lenger bare gutta på skauen det handler om. Alf R. Jacobsen har gjort en god jobb, men mange andre forfattere har også skrevet svært interessante bøker, noen også med kritisk søkelys på mye av det som skjedde. Bildet blir mer nyansert og forhåpentligvis vil nye generasjoner med lesere la seg interessere. Jeg tror aldri vi kommer til å bli ferdig med krigen, sier Albrigtsen.

Mye å lese om krigen

Den andre verdenskrig utgjør 383 bøker og filmer på biblioteket. Over en firedel omhandler lokal historie. – Vi har mye lesestoff om krigen, sier Trine Lissner Emanuelsen.

Det er skrevet mye om andre verdenskrig, og en del om den kalde krigen også. Den lokale samlingen på biblioteket i Kirkenes er stor og blant dem er det 79 bøker som har temaet 2. verdenskrig i Finnmark. De eldste er skrevet allerede i 1945. Da ble den første historien om Altabataljonens seier over tyskerne i 1940 skrevet og den første boka om den brente jords taktikk i Finnmark utgitt.

Perspektiver

Senere er det skrevet mye om Øst-Finnmark og Sør-Varanger, det tyske felttoget østover og den russiske invasjonen vestover, om bombing, brenning, partisaner og hverdagsliv. Mange av bøkene er egne observasjoner og historier basert på øyenvitner, intervjuer med folk som opplevde det som skjedde. Det er ikke de store linjene det handler om, men hverdagshistorier, hvordan man taklet å ha huset fullt av fiendesoldater eller hvordan man berget seg under evakueringa. De små historiene, men som betød mye for de det angikk.

Etterhvert som krigen ble et fjernere minne, begynte journalister og forskere å skrive om krigsårene med et større perspektiv. Og senere, da arkiver som tidligere hadde vært lukket, ble åpne, kom det bøker der man kunne komme med tidligere ukjente sider av det som hadde skjedd.

Gravere

Anthony Beevor og Alf R. Jacobsen er eksempler på gravere som har funnet ny informasjon om krigen fra gamle arkiver og koblet sammen folks egne opplevelser med de store linjene. Jacobsen har blant skrevet både om tragedien på Hopseidet, hvorfor Hitler var så opptatt av nordområdene, om partisanene og de store krigsskipene Tirpitz og Scharnhorst.

Det har blitt spennende, detaljerte og tragiske historier som forteller om makthaveres galskap i den ene enden og den ytterste konsekvens for sivilbefolkning i den andre enden.

Historielaget

I nyere tid har det også blitt skrevet bøker for barn som handler om krigen, fra Kirkenes er Grete Haagenruds bøker om Sofie og Kathrine godt kjent.
– Vi har en stor samling av lokale bøker. Jeg synes Historielagets bøker er et godt utgangspunkt hvis man vil begynne å lese om lokal historie og de har også et bind som bare er viet andre verdenskrig, sier Trine Lissner Emanuelsen.

Fire nye

I fjor kom det ut fire lokalhistoriske bøker, Elisabeth Johansens bok «Brent jord», Halvor Fjermeros bok om fjerningen av de russiske krigsgravene, «Med lik i lasten: Operasjon asfalt», Bjarnhild Tullochs bok «Hvis vi overlever krigen» (hun vokste opp i Kirkenes under krigen) og Roger Albrigtsens Det siste brevet.

 

Nyhetstips hele døgnet: 909 90 700 //  Gå til tips-siden

Kontakt oss: 78 97 07 00 (sentralbord)

Redaksjonen: redaksjon@sva.no
Sør-Varanger Avis arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. Sør-Varanger Avis har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til..
 
Sør-Varanger Avis bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her.
 
Les vår personvernerklæring her.
 
Løsningen er designet og utviklet av Hamar Media – www.hamarmedia.no