9. des
FØRSTE: Grensejeger Christian Ødegård er klar for å dimme. Han er den første grensejegeren som har løpt hele grensa, 196 kilometer, i ett strekk. (Foto: Yngve Grønvik)
 
Løp hele grensa med ryggsekk og blemmer
- Det ble en del blemmer, blod og betennelse, men jeg har lyst å gjøre det igjen, sier grensejeger Christian Ødegård. Han hadde mange odds mot seg, men ble den første som fullførte 196 kilometer i ett strekk.

Publisert: 23.jan.2017 17:00
Oppdatert: 23.okt.2017 11:14

I august i fjor ville Christian Ødegård prøve å bli den første som løp hele den 196 kilometer lange grensa til Russland i ett strekk. Da han kom til Skafferhullet tråkket han over, men løp likevel videre, helt til Brattlikrysset, før han ga seg. Da var smertene for store.

Snø og vind

- Jeg hadde lyst å prøve igjen, og jeg måtte jo gjøre det før snøen kom, sier grensesoldaten som dimmer i neste uke. I slutten av oktober i fjor var med andre ord siste sjanse.

- Jeg var ikke helt bra i foten, men jeg sa at jeg var helt fin, for dette ville jeg gjøre, ler han.

Han forteller at da han skulle starte fra Lillesanden i Grense Jakobselv klokka fem om morgenen 29. oktober, begynte det å snø og blåse fra havet. Det var kaldt og surt.

- Jeg ble litt bekymret for om dette skulle gå bra, men jeg dro hetta over hodet og satte avgårde. Den første mila med grusvei var nok den beste delen av hele turen, forteller han.

Våt og kald

- Jeg hadde ikke vanntette sko, og da jeg kom til de myrete områdene håpet jeg at jeg ikke skulle tråkke gjennom, for det hadde frosset på, men sånn gikk det ikke. Da jeg kom til Korpfjell stasjon var jeg søkkvåt på beina og frøs. Jeg hadde prøvd å løpe meg tørr, men det var for vått og kaldt, forteller Ødegård. Han løp for å holde varmen de siste kilometerne og tok en pause på stasjonen for å få tørket skoene.

- Andre stopp tok jeg her på stasjonen. Da trodde jeg nesten ikke at jeg skulle klare det, hadde veldig vondt i beina, men fikk massasje, tøyde og fikk meg mat. Jeg ville videre til Pasvik, komme meg forbi Elvenes og Brattliskogen før det ble mørkt. Der er terrenget så ulendt, nesten klatring noen steder, og det var der jeg forstuet foten første gangen, forteller grensejegeren.

Ren vilje

Ødegård løp videre til Svanvik stasjon. Da var han kommet halvveis og fikk seg et par timer søvn før siste etappe til Treriksrøysa.

- Jeg hadde jo brent alt kruttet allerede på vei til Korpfjell, så resten av turen gikk på ren vilje, jeg skulle klare det. Det var fristende å gi opp flere ganger. På Svanvik ble jeg spurt om jeg virkelig ville fullføre, men da ble jeg egentlig bare mer tent på å klare det, sier han.

Fra Kobbfoss fikk han følgebil. Det fungerte slik at de ventet på han ei mil i forkant, og hadde med kaffe og sjokolade.

- Jeg startet ut med 10 kilos ryggsekk på ryggen. Hadde blant annet masse sjokolade og nøtter med meg. Det ble vondt på skuldrene etterhvert, men samtidig holdt den meg varm på ryggen, for det var veldig kaldt, forteller Ødegård.

Invitert inn

Han hadde aldri vært i Pasvik før, så han visste ikke annet om området enn det han så på kartet.

- Jeg var veldig opptatt av å hele tiden vite nøyaktig hvor jeg var. Jeg hadde kart med meg, men etterhvert som jeg ble sliten i hodet var jeg ikke hundre prosent sikker på at jeg leste kartet riktig. Jeg har sett Lars Monsen på tv, og gjorde som han, hadde samtaler med meg selv underveis, men det er lett å surre. Så etterhvert stoppet jeg et par ganger og ringte på døra til folk og spurte om de kunne si hvor jeg var, ler han.

I ett av husene, nært Vaggetem, ble han invitert inn, servert russisk cola og tilbudt skyss tilbake.

- De trodde nok ikke helt på historien min og spurte enda om ID. Men de var veldig hyggelige og den russiske colaflaska tar jeg med meg hjem som en suvenir, sier Ødegård.

Feber og skjelven

- Da det begynte å nærme seg slutten, ba jeg dem i følgebilen om å ikke stoppe lenger fram enn at jeg kunne se den. Jeg trengte å se lyset fra bilen sånn at jeg ikke skulle miste motet. En gang satte jeg meg i bilen og fikk litt kaffe og sjokolade. Da hadde jeg fått feber og skalv sånn at jeg nesten ikke klarte å stå på beina da jeg kom ut igjen. Da var det bare å begynne å jogge sånn at jeg fikk kontroll over meg selv, forteller grensejegeren.

Han nådde målet to døgn og nitten timer etter at han hadde startet fra Grense Jakobselv.

- To minutter på midnatt var jeg ved Grenseberget. Jeg hadde med meg et dokument som jeg har fått signert på alle stasjonene underveis, som dokumentasjon. Det henger nå på veggen her, ler han.

Da hadde han løpt nesten fem hele maraton-løp på rad.

(Saken fortsetter under bildet)

- En gang til

Ødegård er fra Nedre Eiker ved Drammen, og forteller at han aldri har drevet med organisert idrett, bortsett fra at han spilte fotball da han var liten. Da pådro han seg kuldeastma, noe som gjør at han må kontrollere pusten når han løper.

- Det er en teknikk med å ikke puste for dypt inn, ikke ta for store drag med luft, men det er jeg vant til. Jeg har spilt i korps i ti år, da. Både trompet og trommer, så kanskje all marsjeringen har hjulpet, ler han.

- Nei, jeg er bare veldig glad i å løpe. Jeg vurderte faktisk å søke om forlenget tjeneste slik at jeg kunne løpe grensa en gang til. Nå kjenner jeg jo løypa og kunne lagt opp løpet litt annerledes. Jeg har ikke lagt fra meg tanken om en tur til ennå, forteller han.

- Det er bare så utrolig fin natur langs grensa, skikkelig fint, legger han til.

En time søvn

Han har fortsatt betennelse i anklene etter løpeturen i fjor. Ødegård forteller at da han kom tilbake til stasjonen og tok av seg skoene var sokkene røde av blod. Det var masse blemmer, hud som hadde vrengt seg og sår med betennelse. Det ble en solid omgang hos legen med mye plastring.

- Jeg sov en time, stod opp og spiste frokost. Jeg ville ikke bli vrangsøvd. Men jeg var nok ikke særlig tjenestedyktig den dagen. Jeg gikk på autopilot og la meg tidlig, forteller han.

Denne uka avsluttes militærtjenesten og han reiser hjem. Løpeturen er bare en av tingene han kommer til å huske tida i Sør-Varanger for.

- Jeg kommer jeg til å savne folkene her, naturen, hyttene på fjellet. Og det er en spesiell tjeneste som jeg er glad jeg fikk gjøre. Man føler at man gjør noe nyttig, at man gjør en jobb, sier Ødegård.

- Det verste jeg opplevde dette året gjorde jeg frivillig, ler han.

- Men det var verdt det.

 

Nyhetstips hele døgnet: 909 90 700 //  Gå til tips-siden

Kontakt oss: 78 97 07 00 (sentralbord)

Redaksjonen: redaksjon@sva.no
Sør-Varanger Avis arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. Sør-Varanger Avis har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til..
 
Sør-Varanger Avis bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her.
 
Les vår personvernerklæring her.
 
Løsningen er designet og utviklet av Hamar Media – www.hamarmedia.no