23. okt
SLØYFES: Som svar på søknad fra rederiet samtykker Sjøfartsdirektoratet i at sjøforklaring kan sløyfes. «Det antas at det ikke er grunn til forføyning p.g.a. utvist uaktsomhet og at saken kan henlegges», skriver skipsinspektør Svein Eriksen.
 
Matros omkom - sløyfet sjøforklaring
Rederiet til AS Sydvaranger, AS Malmfart, søkte om å få slippe sjøforklaring etter eksplosjonen på «MS Varangmalm» i 1965. Det syntes Skipsinspektøren var greit, viser dokumentene som SVA har fått tilgang til.

Publisert: 18.apr.2016 15:36
Oppdatert: 23.okt.2017 11:03

Les også: – Jeg trodde min siste time var kommet

Kapteinen og åtte vitner ble innkalt til å gi «utenrettslige fortrolige forklaringer» hos den norske generalkonsulen i Antwerpen. I forklaringene kom det fram at det var stor enighet om hva som kunne ha vært årsak til ulykken: En gnist har antent gass, og gassen kom som følge av lekkasje. Det sa flere av vitnene. Lekkasjen skjedde fordi pumpemannen hadde glemt å skru igjen en plugg etter at man hadde skylt tankene med sjøvann, forteller både 1. styrmann og pumpemannen selv.

Henlagt

Disse vitneforklaringene stemmer overens med det Halvar Johansen husket og fortalte til SVA over 50 år etter ulykken. Men han synes ennå det er rart at han ikke ble innkalt som vitne den gangen, han hadde jo tross alt vært nede i båten og skrudd igjen pluggen sammen med 1. styrmann.

Forklaringene til vitnene, brevet fra faren til den omkomne matrosen, og korrespondansen mellom Sjøfartsdirektoratet, Skipsinspektøren, AS Malmfart og AS Sydvaranger er interessant lesing. Skipsinspektøren avgjør til slutt at ingen kan stilles til ansvar og henlegger saken.

Fortrolig

Bare noen dager etter eksplosjonen skrev kaptein på «Varangmalm», Karl Sunde, til generalkonsulatet i Antwerpen og ba om tillatelse til at sjøforklaring måtte bli utsatt. Han begrunnet det med at det var «grunn til å tro at forholdet vil bli gjenstand for søksmål ved utenlandsk domstol». Både generalkonsul Kaare Kopperud og sjøfartsdirektør Modolv Hareide godkjente søknaden, men Hareide ba om at generalkonsulen snarest tar opp «fortrolige forklaringer» av kapteinen og vitner til bruk for norske myndigheter. Av besetningen på 36 ble kapteinen og åtte mann innkalt til å avgi forklaringer på generalkonsulatet i Antwerpen. Dette skjedde i begynnelsen av juli. Halvar Johansen var ikke en av dem, men han har nå for første gang fått lese forklaringene til sine tidligere kolleger.

Drikkekultur

Johansen sier han ikke kan peke på en person og si at han har skyld i ulykken, men han tror at kombinasjonen av høyt alkoholbruk ombord og bruk av elektrisk vinsj på et tankskip trolig førte til ulykken som tok livet av matros Steinar Josefsen. Maskinsjefen ombord sa i sin forklaring at det var første gang han hadde sett elektrisk ankerspill på en tankbåt.

- Jeg reagerer også på at kapteinen i sin forklaring sa at det ble holdt livbåt- og brannmanøver i Workington, i England, kort tid før ulykken. Det er jo blank løgn. Det ble aldri holdt en slik øvelse mens jeg var ombord. Jeg tror livbåtene var rustet fast i davitene, sier Johansen.

Han reagerer på at et av vitnene, pumpemannen, som i følge egen forklaring muligens kan ha glemt å lukke den aktuelle ventilen, forteller at han «var absolutt edru, hadde ikke drukket noe».

- Hvorfor skulle det være tema i det hele tatt? Jo, fordi det var en utbredt drikkekultur til sjøs på den tiden. Varangmalm var ikke noe unntak, sier Johansen.

Uerfaren

1. styrmann Tormod Johansen, sa i sin forklaring akkurat det samme som Halvar Johansen fortalte SVA i tirsdagsavisa, at jungmann Halvar Johansen hadde vakt og meldte fra om natta at han hørte lyder av at det «sildra og rant». De to tok seg ned og fant ventilen som ikke var ordentlig stengt og fikk stengt igjen pluggen. 1. styrmannen sier han snakket med pumpemannen om dette, og han bekreftet at han ikke hadde satt i pluggen.

Maskinsjef Årvik, som aldri før hadde sett elektrisk ankerspill i en tankbåt, forteller dessuten i sin forklaring at pumpemannen fikk jobben bare en måned tidligere, og at det var første gang han seilte som pumpemann. Maskinsjefen har også en utførlig forklaring på hvor og hvordan det kunne blitt gnist i rommet som var fullt av gass.

Spekulere

- Var eierne ivrige etter å legge lokk på ulykken fordi de var redd for å få skylden for dødsfallet til matros Josefsen? Det skulle aldri vært elektrisk anlegg som kunne slå gnister i nærheten av tankene. Såvidt jeg husker var dette forbudt allerede den gangen. Og det var ingen som slo ned på alkoholbruken ombord i båten. Eierne oppførte seg som om ingenting hadde skjedd, til og med i forhold til oss som lå på sykehus etter ulykken, sier Johansen.

Han synes det var interessant å få innsyn i dokumentene etter ulykken, og at det stemte, som han trodde, at det aldri ble holdt sjøforklaring.

- Men hvorfor det ikke ble holdt sjøforklaring, kan man bare spekulere på, sier Johansen.

– Vi fikk en krans

Torbjørn Josefsen fra Brøstadbotn, eldste bror til Steinar Josefsen, som omkom i eksplosjonen på «MS Varangmalm», husker godt sommeren 1965. Han forteller at familien fikk ikke ett øre i erstatning, og det ble ikke noe etterspill.
– Vi fikk ingenting fra rederiet, ikke ett øre. Vi fikk en krans, det var alt, forteller Torbjørn Josefsen.
Han forteller at den sommeren broren døde, var tøff for hele familien og at en annen av brødrene ble syk på grunn av det som hadde skjedd.
– Den sommeren det skjedde var fæl, vi var så nedfor alle sammen, sier han.
Faren forsøkte å få rederiet til å ta ansvar, men kom ingen vei.
– Det var galskapens tid, det der. Man skulle nesten ikke tro det var sant. Sjøfolk var ingenting verd, de var bare å bruke og kaste. Ikke kom det noe fra rederiet, og ikke var det noe forsikring, forteller Torbjørn Josefsen.

Ingen ble stilt til ansvar

– Er det vanlig praksis at sjøforklaring sløyfes når personell omkommer? Og at en søknad fra rederiet blir imøtekommet at sjøforklaring kan unnlates?
Spørsmålene kom fra Trygve Josefsen, far til den omkomne matrosen.
«Ved denne anledning har det vært en menneskelig svikt ved inspeksjonen eller kontrollen med utførelsen av den. Skipsinspektøren har antatt at forsømmelsen etter omstendighetene neppe kan betegnes som grov eller forsettlig uaktsomhet», skriver skipsinspektør Svein Eriksen i sin redegjørelse til Sjøfartsdirektoratet, som svar til Josefsen.
Svikten førte til at et menneske omkom, og faren til den omkomne matrosen ville ha svar på sine spørsmål og at noen tok ansvar.
«Vil på det innstendigste henstille til rette instans om ikke å henlegge saken, men få sjøforklaring holdt, at det muligens kan komme frem til det korrekte, og klarhet i denne så alvorlige sak», skriver Trygve Josefsen til Sjøfartsdirektoratet i mai året etter ulykken.

Direktoratet avslutter saken ganske kort med å henvise til sjølovens paragraf 40, 4. ledd, der det står at når det er grunn til å tro at forholdet vil bli gjenstand for søksmål ved utenlandsk domstol, kan konsulen med departementets godkjennelse tillate at sjøforklaring blir utsatt eller unnlatt.
«For øvrig kan opplyses at det ikke er uvanlig at sjøforklaring sløyfes også når menneskeliv går tapt når lovens betingelser for dette ellers foreligger», heter det i brevet fra Sjøfartsdirektøren.

– Vi fikk en krans

Torbjørn Josefsen fra Brøstadbotn, eldste bror til Steinar Josefsen, som omkom i eksplosjonen på «MS Varangmalm», husker godt sommeren 1965. Han forteller at familien fikk ikke ett øre i erstatning, og det ble ikke noe etterspill.
– Vi fikk ingenting fra rederiet, ikke ett øre. Vi fikk en krans, det var alt, forteller Torbjørn Josefsen.
Han forteller at den sommeren broren døde, var tøff for hele familien og at en annen av brødrene ble syk på grunn av det som hadde skjedd.
– Den sommeren det skjedde var fæl, vi var så nedfor alle sammen, sier han.
Faren forsøkte å få rederiet til å ta ansvar, men kom ingen vei.
– Det var galskapens tid, det der. Man skulle nesten ikke tro det var sant. Sjøfolk var ingenting verd, de var bare å bruke og kaste. Ikke kom det noe fra rederiet, og ikke var det noe forsikring, forteller Torbjørn Josefsen.

Ingen ble stilt til ansvar

– Er det vanlig praksis at sjøforklaring sløyfes når personell omkommer? Og at en søknad fra rederiet blir imøtekommet at sjøforklaring kan unnlates?
Spørsmålene kom fra Trygve Josefsen, far til den omkomne matrosen.
«Ved denne anledning har det vært en menneskelig svikt ved inspeksjonen eller kontrollen med utførelsen av den. Skipsinspektøren har antatt at forsømmelsen etter omstendighetene neppe kan betegnes som grov eller forsettlig uaktsomhet», skriver skipsinspektør Svein Eriksen i sin redegjørelse til Sjøfartsdirektoratet, som svar til Josefsen.
Svikten førte til at et menneske omkom, og faren til den omkomne matrosen ville ha svar på sine spørsmål og at noen tok ansvar.
«Vil på det innstendigste henstille til rette instans om ikke å henlegge saken, men få sjøforklaring holdt, at det muligens kan komme frem til det korrekte, og klarhet i denne så alvorlige sak», skriver Trygve Josefsen til Sjøfartsdirektoratet i mai året etter ulykken.

Ikke uvanlig

Direktoratet avslutter saken ganske kort med å henvise til sjølovens paragraf 40, 4. ledd, der det står at når det er grunn til å tro at forholdet vil bli gjenstand for søksmål ved utenlandsk domstol, kan konsulen med departementets godkjennelse tillate at sjøforklaring blir utsatt eller unnlatt.
«For øvrig kan opplyses at det ikke er uvanlig at sjøforklaring sløyfes også når menneskeliv går tapt når lovens betingelser for dette ellers foreligger», heter det i brevet fra Sjøfartsdirektøren.

 

Nyhetstips hele døgnet: 909 90 700 //  Gå til tips-siden

Kontakt oss: 78 97 07 00 (sentralbord)

Redaksjonen: redaksjon@sva.no
Sør-Varanger Avis arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. Sør-Varanger Avis har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til..
 
Sør-Varanger Avis bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her.
 
Les vår personvernerklæring her.
 
Løsningen er designet og utviklet av Hamar Media – www.hamarmedia.no