23. okt
UVISSHET OG VALG: Mykhailo Kozachenko står midt oppe i uvissheten og valgene situasjonen i Ukraina kan tvinge frem.
 
Når krigen står i døra
"Håpet om at dette skal ende fredelig lever i hjertet mitt".

Publisert: 06.mar.2014 10:35
Oppdatert: 23.okt.2017 10:37

Mykhailo Kozachenko fra garnisonsbyen Perevalnoe på Krimhalvøya i Ukraina sitter i kjellerleiligheten på Hesseng og følger med på nyhetssendingene på tv. På stuebordet står datamaskinen, med V-kontakte, den russiske versjonen av facebook, oppslått. 27-åringen har tett kontakt med barndomsvenner i hjembyen. Der er de vokst opp i lag. Ukrainere og etniske russere.
Mobiltelefonen ligger klar. Mykhailo holder jevnlig kontakt med familie og venner.
Informasjonskrigen raser i media, og det er bra å fylle på nyhetssendingene med førstehåndsinformasjon fra øyenvitner. Informasjon som ikke er sett med øynene til russisk, ukrainsk eller vestlig media.
Mykhailo leser nyhetstitlene på TV2 Nyhetskanalen, om rakettutskytingen fra Kapustin Jar.
– Åh. De truer! Det er en stor maktdemonstrasjon, sukker han.

Hva tror du skjer videre?

– Håpet lever i hjertet mitt om at dette skal ende fredelig. Jeg vil gjerne det forblir med trusler. Jeg har helst ikke lyst å snakke om det, jeg tør nesten ikke tenke tankene videre. Det er som om at det så lenge en ikke sier at det blir krig, så blir det heller ikke krig, sier ukraineren.

Ikke provosere

Mykhailo har bodd i Sør-Varanger i fire år. Her jobber han og har sitt liv.
De første tolv årene av sitt liv bodde han i byen der soldater nå står oppmarsjert, der var faren offiser i det sovjetiske militære.
Nå står grønnkledde menn uten distinksjoner og kjennemerker på uniformene oppmarsjert. Her står ukrainske militære. De er omringet og har fått beskjed fra den ukrainske forsvarsministeren om å holde posisjonen, men ikke la seg provosere. Kjærester, koner og mødre følger med, holder vakt.
«Har utført prøveutskytning av rakett. En advarsel fra Russland».
Putin kommer på skjermen. Så Obama. Verdens øyne er rettet mot Krim, det skrives om den farligste situasjonen i Europa på flere tiår. Om en ny kald krig.
Nyhetstitlene skifter på tv-skjermen. «Situasjonen er komplisert» står det.
– Og ja det er det. Jeg vil være en del av det norske samfunnet, og syns det er viktig å følge med på norske nyhetssendinger. Men jeg følger også med på BBC, på russiske nyheter og på ukrainske nyheter. Det er vanskelig å forstå alt som skjer. Vestlig media viser Russland som aggressor, de viser konflikten fra den ene siden. Det samme gjør Russland, ingen viser fellesbildet, det objektive bildet.

Støtter Ukraina

27-åringen har kommet frem til en beslutning om veien videre dersom en ikke-ønsket utvikling kommer.
– Jeg støtter Ukraina som uavhengig stat. Jeg støtter mitt land, eller kanskje er det riktigere å si at jeg støtter mitt folk. For i et land som er så korrupt og har så mange problemer, er det ikke så enkelt å si hva som kommer, hva slags verdier det blir lagt vekt på.

(Teksten fortsetter under bildet).

Det er ikke så enkelt som å si: "Jeg forsvarer Norge". Dessverre har ikke alle barndomsvennene mine det samme synet. Mange av dem er etniske russere. Jeg liker ikke avgjørelsene deres. De er vokst opp i Ukraina som suveren stat. De har vært i det ukrainske militære og de har avlagt ed til det ukrainske folk. Jeg har tenkt nøye gjennom situasjonen, diskutert den med halvbroren min, og vurdert den utfra den informasjonen jeg har funnet frem til. Det er en vanskelig situasjon å ta avgjørelser utifra. Men jeg støtter mitt land uansett, jeg støtter mitt folk. Vår suverenitet og integritet ble garantert i 1994 av Russland, USA og England. Vi har 20 år som suveren stat. Men hva skjer nå da det kommer brudd på avtalen om ukrainsk suverenitet?

Hvor langt er du ville til å gå for å støtte folket ditt?

Mykhailo nøler med svaret.
– Så langt samvittigheten min... Nei. Jeg tør ikke prate om det, bestemmer han seg for.
– Det går ikke an. Russland og Ukraina er broderlige folk. Vi vil ikke skyte hverandre. Det er bare å se her på Kolahalvøya. Veldig mange kom fra Ukraina for å være med på å bygge opp industrien her. Mange har slektninger på Krim og ellers i Ukraina. Hvem skal skyte hverandre? Jeg hørte om en mann som har en nevø i det russiske militære og en sønn i det ukrainske militære. En skal være veldig forsiktig med tankene sine.

Skuffet tidligere

Ukraineren har erfaring fra Oransjerevolusjonen.
– Jeg brukte mye tid og ambisjoner. Som 18 år gammel student hadde jeg forventninger. Dessverre er ingenting oppfylt. Tyvene skulle i fengsel og de korrupte lederne stilles til ansvar. Med den erfaringen med meg har jeg mye skepsis nå. Det trengs svar på flere sider av som skjedde på Maidan-plassen i januar og februar. Det første spørsmålet er hvem som finansierte demonstrantene, og det andre spørsmålet er hvorfor de gjorde det. Først da jeg fikk svarene på disse spørsmålene, bestemte jeg meg for hvilken side jeg står på.
Flere nyhetsinnslag ruller inn på skjermen.
– Jeg må ringe kameraten min og høre hva som egentlig skjer, sier Mykhailo og griper telefonen.
Men på Krim er det ingen som svarer.

Blir du bekymret når han ikke svarer?

– Nei. Ikke foreløpig.

Hva tenker du er den beste løsningen for hjemlandet ditt nå?

– Nå er situasjonen sånn at det var frykt for at nasjonalister skulle ta toget til Krim. De fleste syns det er trygghet i at russerne kom militært til stede. Men nå er den beste løsning at Russland trekker sine militære styrker ut av Ukraina. De er der av en årsak, som vi alle vet hva er. Nå må de legge frem sine krav til Ukraina. Ukraina må garantere trygghet for alle, og det internasjonale samfunnet bør sende observatører som kan vurdere risikoen. Jeg tror ikke den russiske befolkningen har noe å frykte. Det finnes gale mennesker overalt, og noen ukrainske nasjonalister har gått for langt. De har spilt et for høyt spill, og det er ikke de som skal styre landet.
Mykhailo sier han er bekymret over hjemlandet sitt. Om nettene sover han dårlig. Han våkner av mareritt der russiske soldater går rundt i ukrainske landsbyer og kaster granater.
– Jeg ønsker at jeg var der selv om det uansett ikke er mye jeg kan gjøre. Dette er geopolitikk og det er mange spørsmål jeg stiller meg selv. Som hvorfor demonstrasjonene kom nå da det kort tid igjen til valget. Hvorfor ikke vente til valget og la folket stemme? Da ville det ikke vært konflikter, ingen Maidan, ingen døde og ingen skadde. Her er nok ganske mye manipulering ute og går.


Innvevd

Den ukrainske og den russiske befolkningen er vevd inn i hverandre, familiene, relasjonene, historien.
– Vi er bekymret, klart vi er. Mange i den russiske befolkningen i Sør-Varanger har slekt i Ukraina. Jeg har selv et søskenbarn der. I Starij-Krim, Semfiropol, forteller russiske Natalia Pedersen.
Tirsdag kveld hadde hun fått snakket med søskenbarnet sitt.
– Hun sier det går som normalt. Hun går på jobb på fabrikken, pengene kommer og gubben er hjemme. Det ble holdt en meningsmåling i byen og et helt overveldende flertall støtter at russerne er der. Av 4200, sier 4000 at det er riktig. Så tallene taler for seg. Og hun sa også at dersom mer skjer, så kan de få russisk statsborgerskap.
Det bor rundt 20 ukrainere i Sør-Varanger.

(Teksten fortsetter under bildet).

Oleksii Malenkykh (31) er fra Gorlovka i Ukraina.
– Jeg er selvfølgelig veldig bekymret, sier han og legger til at han fortsatt får kontakt med familien sin.
– Ikke alle får det, men selv har jeg ikke familie på Krim.
– Det skjer ikke så mye i hjembyen min nå. Folk samles på torget, men ikke med masker og med våpen. De viser ansiktene sine. Alt fungerer, og barna går på skolen som vanlig. Det er stor forskjell på Kiev, Krim og vårt område.
Oleksii har mor, bestemor og mange venner i Ukraina.
– Og det er vanskelig når krigen står i døra. Det er trist og vanskelig det som skjer nå. USA, Russland og EU spiller det geopolitiske spillet, og det er vanskelig å forstå hvem som har rett.
31-åringen vet likevel en ting sikkert.
– Krigen har ikke rett. Politikerne må ordne dette med ord, ikke med våpen. Politiske feil kan rettes, men en kan ikke rette det opp dersom mennesker dør.

Er du redd for at det skal bli krig?

– Vi ser det som skjer i Kiev og på Krim. Der er folk med våpen og gud vet hva som kan skje.

Tenker du at du burde reise hjem?

– Det er vanskelig. Jeg har ansvar der og jeg har ansvar her. Om jeg reiser tilbake, så stenges kanskje flyplassene. Og jeg har jo jobb og kontrakt her.

Hva tenker du om å bli innkalt?

–Jeg tror ikke jeg blir det på grunn av helsa. Men jeg har
tenkt på det. Jeg har ikke lyst til å ha våpen i hånden. Vi er så nær hverandre, sier Malenkykh og fletter fingrene inn i hverandre.
– Vi er som Norge og Sverige. Vi er veldig knyttet sammen, som Jugoslavia var.
Også Oleksii trekker frem garantien for den ukrainske selvstendigheten fra 1994.
– Jeg syns de som garanterte gjør for lite nå. Vi trenger det internasjonale samfunnet. Jeg tror USA, Storbritannia og EU har stor påvirkning på Russland. De har mye makt og mye penger.

Propagandakrig

Oleksii sier det er vanskelig å finne frem til en sannhet i det som skjer i hjemlandet.
– Jeg tror den viktigste informasjonen er i skyggen. Dette er geopolitikk og jeg tror bare de viktigste politikerne vet. For meg er dette fremdeles uvirkelig. Jeg tror ikke det kan være sant. At det kan bli krig, som på Balkan, med bror mot bror. Jeg håper det ikke blir sånn, selv om historien dessverre har dårlige eksempler. Men kanskje så kunne dette bli et godt eksempel, et historisk eksempel på at en snakket seg frem til en god løsning.
Det er vanskelig å planlegge selv de enkleste begivenheter når uvissheten er så stor.
– En barndomsvenn har invitert til bryllup i juni. Men hva skjer nå? Hvordan er situasjonen da? Er Ukraina i krig? Er landet i ruiner? Eller er Ukraina isolert? Jeg hadde aldri tenkt at det kunne bli sånn.

Hva tenker du om boikott og sanksjoner fra norsk side?

– Jeg syns ikke det blir rett å boikotte vanlige russiske mennesker. De har også pappaer og sønner de ikke har lyst til at skal bli drept.
Oleksii gjør seg klar til dagen. Han skal hjelpe en kollega med å frakte møbler til en hytte i det fredelige Sør-Varanger.

Det må føles absurd, kontrasten mellom påskeværet ute her i nord med fredelige aktiviteter, og samtidig alt det vanskelige i hjemlandet?

– Det er et sjokk for hodet. Jeg tror det er akkurat den samme uvirkelige følelsen som kom her i Norge etter Utøya. Dessverre. Vi kunne ikke tro at det skulle skje. Det er vanskelig. Men vi må forsøke roe oss ned. Prate sammen, søke etter positive opplevelser og tenke at dette må løses med ord og ikke med våpen.

 

Nyhetstips hele døgnet: 909 90 700 //  Gå til tips-siden

Kontakt oss: 78 97 07 00 (sentralbord)

Redaksjonen: redaksjon@sva.no
Sør-Varanger Avis arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. Sør-Varanger Avis har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til..
 
Sør-Varanger Avis bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her.
 
Les vår personvernerklæring her.
 
Løsningen er designet og utviklet av Hamar Media – www.hamarmedia.no