11. des
FAMILIEBESØK: Ole Viktor Salikov Asmyhr, Andrei Salikov, Sandra Asmyhr og Tatiana Salikhova koser seg på en frilørdag, på besøk fra Sandnes til Zapoljarnij.
 
Oldemor bor i Zapoljarnij
Grenseboer Ole Viktor (1 år) har norsk mor, russisk far - og nær familie på begge sider av grensen.

Publisert: 30.mai.2013 11:48
Oppdatert: 23.okt.2017 10:48

- Oi, der kommer den norske prinsen min på besøk, sier Tatiana Salikhova. Med et stort smil hilser hun velkommen til leiligheten i Zapoljarnij.
- Da. Da, pludrer ettåringen som forlengst har vunnet oldemors hjerte fullstendig og som hjemmevant finner seg til rette i stua hennes.
Det er lørdag ettermiddag i Zapoljarnij og barnebarnet Andrei Salikov kommer på besøk fra Sandnes i Sør-Varanger med samboer Sandra Asmyhr og ett år gamle Ole Viktor Salikov Asmyhr. I dag har turen tatt et par timer, kort avstand til tross, på grunn av lang kø i tolla på russisk side.

Kjempeblanding

Oldemor trakterer prinsen og resten av besøket med blåbær, sjokolade og te. Ved sofaen står familiefotografier, av Ole Viktors tippoldemor og tippoldefar på russisk side, og samtalen går på en blanding av russisk og norsk. For Andrei snakker stort sett russisk til sønnen, mens Sandra snakker norsk til ham.
Oldemor er gift i Sør-Varanger, men får ikke oppholdstillatelse. Også hun snakker begge språk.
Andrei (24) flyttet fra Murmansk til Bjørnevatn med mor, stefar og lillebror som åtteåring, men har beholdt sitt russiske statsborgerskap.
- Bestefaren min var fra Tatarstan. Så sønnen min er russisk-tatar/norsk-samisk. En kjempeblanding, ler han.
- Vi ville gjerne at Ole Viktor skulle ha både russisk og norsk pass, men det lot seg ikke gjøre - dessverre. Han er født på feil side av grensa, hadde han vært født i Russland, så hadde det vært greit. Vi hadde kommet så langt som til å oversette papirer, og bestille dokumenter. Men dessverre kan han ikke ha dobbelt statsborgerskap og vi valgte det norske fordi det er enklere når vi bor i Norge.
- Såvidt jeg vet kan ikke babyer få multivisum, og det hadde vært mer praktisk om han hadde to pass. Da kunne vi vært mer impulsive når vi skal besøke Andreis familie i Murmansk, forklarer Sandra.
- Grenseboerbeviset går jo bare til Nikel og Zapoljarnij, men dersom vi skal til Murmansk -så må det planlegges. Det er ikke bare å bestemme seg på en torsdag eller fredag og så dra av gårde. For meg er det praktiske hensyn, men jeg tror Andreis familie har mer emosjonelle tanker om det. Men han kommer nok til å lære både russisk kultur og språk uansett.
- Det er jo en kjempefordel å lære to språk og at han kan kommunisere med familien sin helt fra starten. Jeg vet jo selv hvor vanskelig det er å lære seg russisk som voksen, men nå har jeg sjansen til å lære russisk samtidig som han lærer å snakke, smiler Sandra.

Tilfeldigheter

Statistisk Sentralbyrås innvandringsgrunnstatistikk viser at i perioden 1990-2011 innvandret i alt 195 ikke-nordiske personer til Sør-Varanger for å gifte seg. Av disse kom 120 fra Russland, 23 fra Thailand, åtte fra Filippinene og tre fra Australia. De resterende var under tre fra hvert land, da oppgis ikke landet på grunn av konfidensialitet.
Av de 120 norsk-russiske ekteskapene var med veldig få unntak kvinnen russisk og mannen norsk.
Tilfeldighetene ville ha det til at Sandnes-jenta Sandra Asmyhr og Bjørnevatn-gutten Andrei Salikov traff hverandre på Lanzarote. Selv om begge er oppvokst i Sør-Varanger var det der de fikk øynene opp for hverandre.
- Jeg hadde aldri sett ham før, selv om han jobber like ved Frivillig Sentralen og hadde gått forbi kontorvinduet mitt hver dag! Jeg vet ikke hvorfor det er sånn, men jeg ser at når jeg snakker med russiske damer - som jeg treffer gjennom jobb eller fritid - så blir de helt forferdet når jeg forteller at jeg har en russisk mann. «Hvorfor det!?» er reaksjonen, ler Sandra og legger til at det er kulturforskjeller. Men det er også vanskelig å si hva som er årsaken, er det fordi han er russisk, fordi han er yngre, eller fordi familiene er ulike.
- Jeg ser det på små ting, som å ta med sjampanje som gave til foreldrene i barnebursdager. Det er hyggelig, men en av forskjellene. Eller hvordan man vasker opp. I Norge setter vi proppen i og vasker opp i det samme vannet, mens russerne vasker koppan under rennende vann - og syns det er mer uhygienisk sånn som vi gjør det. Det er mange sånne ting en ikke tenker på, liksom at den norske måten er den riktige måten - men en får seg noen aha-opplevelser.
- Jeg merker ikke det så mye med Andrei. Men jeg tror nok det i begynnelsen var litt fremmed for onkelen hans at jeg var med på diskusjoner om hvordan en skal snekre og ordne. Jeg liker praktisk arbeid, som maling og snekring. Og generelt er vel vi norske damer mer selvstendige enn i mange land. Vi gjør ting på egen hånd, fær på hytta, sånt der, sier hun og ler sammen med Andrei av hvor lite hun er typen til å sitte å lakkere neglene mens mannfolka jobber.
- Min familie bor i Oslo, så dette nærmere. Men det er litt styr siden en aldri vet hvor lang tid det tar med papirene i tolla. Vi drar vanligvis i helga eller en hel lørdag, sånn at vi kan gå på besøk, handle, gå til frisør. Alt det der.

Bryter barrierer

Sandra Asmyhr mener grenseboerbevisene er med på å normalisere forholdet mellom nærområdene i Russland og Norge.
- Før var det spesielt interesserte som reiste over. Nu er det all slags folk som reiser. Det bryter ned barrierer. Kanskje er også en del i handelsstanden med på det, for uten russere ville det ikke vært mye fres i omsetningen. Men det finnes fortsatt folk som er negative og slenger litt med leppa. Jeg bruker å si at tenk om de i Finland sa at vi bare kunne kjøpe bare fem liter bensin og en kilo kjøtt. Selv om jeg også irriterer meg når det ikke er bleier igjen i butikkene.
Andrei vet godt hvordan holdningene til nabofolk har vært hos en del av befolkningen i Sør-Varanger, det har han kjent på kropp og sjel i form av både fysisk og psykisk mobbing i oppveksten.
- Jeg kom jo hit i den verste tiden, i 1996-1997. Russere var skikkelig negativt stemplet. Mannfolk ble sett på som tyver og kvinnfolka som del av trafikken. Det var et negativt bilde som ble skapt i media med Skippagurra og alt det der.
Og det merket jeg godt.
Andrei kom til Norge som åtte, nesten ni år gammel gutt.
- Jeg begynte i tredje klasse, selv om jeg skulle gått i fjerde. Vi fikk beskjed om at det er i tredje klasse de begynner å lære alfabetet. Jeg tenkte at: «Jeg kan jo alfabetet». Men de mente selvsagt det norske, ikke det kyrilliske. I femte klasse fikk moren min beskjed om at jeg ikke fikk tilbud om mer russiskundervisning, fordi jeg var for god i norsk. Jeg vet ikke hva det betydde, kanskje at de bare brukte russisk for at jeg skulle lære norsk.
Språket gikk greit, men integreringen forøvrig verre.
- Jeg ble skikkelig banket. Gjerne fem stykker mot meg, brukt som trening for boksing. Da jeg tok igjen ble jeg stemplet som crazy, og jeg søkte hjem der jeg kunne være alene med tv-spill. Da var jeg ikke «en russer», med ordet brukt i negativ betydning. Jeg var i min egen verden der jeg var bare meg. I begynnelsen i Norge forsto jeg ikke det med å bli slengt til å være russer, at det var negativt. Jeg tenkte at: «Jeg er jo det! Jeg er jo russisk» Men etterhvert fikk jeg jo med meg at det ikke var positivt ment.

Tøff oppvekst

Andrei forteller at han hadde god kontakt med en norsk gutt når de var alene.
- Men i grupper slengte han også bemerkninger til meg. Han ba aldri om unnskyldning når vi var alene, og jeg ble aldri sur. Jeg skjønte at han ikke ville bli stemplet som en russerelsker.
Men etter hvert gikk det greit og Andrei fikk gode venner.
- Da ble «russer» mer brukt som et klengenavn, mer i en positiv forstand. Jeg vet ikke hva som skjedde, men kanskje hadde det litt med å gjøre at jeg ble god på breakdance. Jeg drev mye med det her i Zapoljarnij i helgene da jeg besøkte bestemor, og så drev jeg opplæring på et teppe foran huset vi da bodde i på Hesseng.
Etter hvert ble det også mer fokus på mobbing.
- Jeg husker at en lærer en gang spurte hvordan det gikk. Jeg sa at det kunne jo være greit om de andre hilste på meg også. En dag kom jeg på skolen og alle hilste på meg. Jeg forsto jo ikke hva som var skjedd, men da hadde de hatt en diskusjon i klassen. I åttende og niende klasse ble det mye fokus på det her med rasisme og mobbing, og jeg gikk fra å være en treningsball til å bli møtt med smil. Det har vært tøft, men jeg bruker å si at det har jo vært med på å forme meg som menneske. Samtidig har jeg nok blitt mer innestengt i meg selv.
- Jeg er jo russisk, for jeg har russisk pass. Samtidig er det i Norge jeg har bodd lengst. Det er kanskje rart å si det, men jeg føler meg fremmed på begge sider. Men jeg søker nok norsk statsborgerskap etterhvert, blant annet fordi det er lettere å ha norsk pass når en reiser rundt i verden. Og på Storskog kan en jo bare holde det norske passet sitt opp sånn her når en passerer, demonstrerer Andrei.
- Nå er det mer vanlig at folk blir satt på plass av andre russere dersom de fornekter at de er russiske, skifter navn eller later som de ikke kan snakke russisk. Det er mer holdningen blant våre egne at: «Du er jo russer, du blir aldri norsk. Det er russisk som er morsmålet ditt. Holdningen til russere er generelt blitt litt bedre, men det er ikke helt på topp ennå.
- Jeg syns ddet er rart med deen intoleransen. Det overrasker meg. Jeg syns ikke det var sånn på Sandnes skole der jeg gikk, innskyter Sandra.
- Det har jo alltid vært flerkulturelt i Sør-Varanger. Jeg tror at de som har dårlige holdninger gjerne er de som ikke har reist noe særlig og som lever i sin egen boble der nordmenn og Norge er best i alt. Det er også noe med å ikke se de bakenforliggende årsakene. Om folk fra trålerne roter i containere, så er det en del som reagerer med at: «De stjeler!». Det de ikke tenker på er at det vi har kastet, kanskje kan være et kjærkomment bidrag til kostholdet på tråleren.

Boomer

Det er tid for at Ole Viktor skal ta seg en ettermiddagslur i barnevogna. I hvert fall i teorien, for det er altfor stor stas å bli trillet rundt av oldemor og se på bylivet i Zapoljarnij til at ettåringen kaster bort tiden med å ha øynene igjen. En grenseboertradisjon er blitt å spise den berømte pizzaen og sushien på en av cafeene i nabobyen. Så dit går turen før hjemreise over den norsk-russiske grensen.
Frem til 1990 var det omkring 3500 grensepasseringer årlig mellom Norge og Russland.
I 2012 var det 252 122 passeringer over Storskog, og antall passeringene fortsetter å boome.
Flere grensekrysninger kommer helt sikkert Ole Viktor til å hjelpe til med, for oldemorbesøk er stas.
Og røttene for stadig flere av innbyggerne i Sør-Varanger strekker seg langt over - og dypt - inn i nabolandet.

 

Nyhetstips hele døgnet: 909 90 700 //  Gå til tips-siden

Kontakt oss: 78 97 07 00 (sentralbord)

Redaksjonen: redaksjon@sva.no
Sør-Varanger Avis arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. Sør-Varanger Avis har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til..
 
Sør-Varanger Avis bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her.
 
Les vår personvernerklæring her.
 
Løsningen er designet og utviklet av Hamar Media – www.hamarmedia.no