9. des
FIRE DAGER I KIRKENES: Ali Adnan og Sameh Elias er asylsøkere i transitt i Kirkenes.
 
Russiske piratsjåfører krever 1 500 dollar for to sykler og taxi Murmansk-Kirkenes
"1500 dollar!!!??? – Ja, det er utrolig. Noen vil selvsagt utnytte situasjonen, og det er bare å punge ut."

Publisert: 14.okt.2015 15:07
Oppdatert: 23.okt.2017 10:56

Ali Adnan (33) og Sameh Elias (31) kom syklende over den norsk-russiske grensa søndag, på vei til det de håper skal bli et helt normalt liv.
De to asylsøkerne reiste med fly fra Dubai til Moskva. Så med fly fra Moskva til Murmansk.
Hvordan foregår det i praksis? Hvor fikk dere kjøpt sykler, hvordan fikk dere transport til Kirkenes? Hadde dere avtalt med noen på forhånd?
– Det sto flere menn på utsiden av flyplassen, taxisjåfører. Vi kjøpte to sykler og transport til grensa av en av dem, og betalte 1 500 dollar, forklarer de.
1 500 dollar tilsvarer 12 600 norske kroner, en ekstrem utnytting av mennesker i en vanskelig livssituasjon. Til sammenligning tilbyr profesjonelle turistbedrifter transfer med «pålitelig sjåfør og SUV» fra flyplassen i Murmansk til Kirkenes for 1 750 kroner.
SVA var første avis som skrev om de syklende syrerne i august. Da hadde 133 asylsøkere krysset den norske-russiske grensa fra nyttår fram til 27. august. Per tirsdag hadde 1 100 asylsøkere syklet over grensa Borisoglebsk-Storskog.
Til sammenligning kom cirka 20 asylsøkere veien over Storskog i 2014.

Verdens øyne

Det surrer av fremmedfolk i Kirkenes i disse dager. Verdens øyne er rettet mot den norsk-russiske grensa og den nordlige flyktningeruta gjennom Russland til Europa.
Asylsøkere går rundt i gatene og fordriver tiden. Fjernsynsteam fra verden sleper på kameraer og stativer og leter etter intervjuobjekter, og nesten daglig kontaktes SVA av journalister fra aviser som New York Times, Berlingske Tidende, Sky News og Agence France Press som ønsker bilder eller vil lodde stemninga.
På hjørnet ved torget står flere syriske menn. De kan ikke engelsk, men noen av dem snakker godt russisk. En av dem forteller at han har flere små barn med seg til Norge.
– Vi er verken fattige eller dårlige mennesker. Men situasjonen i Syria er farlig. Det er altfor vanskelig, sier han i det øynene hans blir blanke.
Et intervju er utelukket gir han tydelig uttrykk for både med ord og med kroppsspråk: «Det går ikke an å stole på pressen».

Fire dager

I gågata treffer jeg Ali Adnan og Sameh Elias. De rusler rundt i gatene og ser seg om, og forteller smilende at de nettopp har blitt intervjuet av et tv-team.
– Og jo, vi kan gjerne sette oss på en kafé og ta en prat.
Tid har de nok av.
De to mennene bor i Fjellhallen. I køyesenger i tre høyder. Der får de mat og syns de har det fint.
– Vi har blitt veldig godt mottatt helt fra vi kom til den norske siden av grensa. En fikk aldri følelsen av å være på en politistasjon. Folk var veldig hyggelig mot oss. Nordmenn ser ut til å smile mye, observerer de.
De to forteller at de er forespeilet å bli i Fjellhallen i fire dager før de sendes til et større mottak et sted i Nord-Norge. De vet foreløpig ikke hvor.
Ali er grafisk designer og fotograf, og er vokst opp i Damaskus.
– Men familien min er palestinske. Så du kan vel si at jeg er en dobbel-flyktning, dersom det da fins et slikt ord, smiler han.
Sameh er arkitekt og kommer fra Homs i Syria. En by som har vært utsatt for harde kamper og store ødeleggelser. Begge har arbeidet i Abu Dhabi.
– En må forlate emiratene straks dersom en mister jobben. To av kollegaene mine opplevde nettopp det, og om jeg kom i samme situasjon ville jeg ikke hatt noe sted å reise til. Det er ikke mulig å reise tilbake til Syria, sier Sameh.
Hvorfor valgte dere å reise til Europa via Russland og Norge?
– Vi leste om muligheten i aviser på internett, norske aviser som er blitt oversatt. Den andre muligheten ville være via Hellas, Serbia og Ungarn, og vi tenkte at dette ville være en lettere og tryggere måte å reise på.
Det er vanskelig å sette seg inn i situasjonen deres, en slik reise i det uvisse. Hva tenker en underveis?
– Kun på en ting. På å nå målet, hva det enn måtte koste. En kan ikke tillate seg andre tanker.
Hva er håpet for framtiden?
Sameh viser fram bildet av sin tre måneder gamle datter, Thalia, og forteller at han vil hun skal vokse opp i et trygt land.
– Et land der en har et pass som man får beholde, og der man kan reise slik man vil. Ikke et land som er som et fengsel. Jeg har en bror i Nederland, han har bodd der i ti år, og jeg håper den norske regjeringen lar meg reise dit. Jeg vet ikke om jeg får reise dit, men jeg håper det.
Hvorfor tok du ikke med deg kona di og datteren din?
– Jeg visste ikke hvor farlig reisen ville være, og syns det var tryggere å bli gjenforent med familien senere.

Farlige ord

Det finnes folk som snakker kritisk om enkelte av flyktningene som nå kommer til Europa, og sier at situasjonen kan bli farlig. Hva tenker dere om det?
– Det fins islamofobi, konstaterer de og legger til at de syns det er for vanskelig å snakke om religion.
– Det var vel den ungarske statsministeren som snakket om islamifisering av Europa. Det er farlige ord som brukes. Dette handler ikke om religion. Bare om at vi alle er mennesker som vil leve normale, trygge liv.
Sameh vil først ikke si etternavnet sitt.
Hvorfor ikke?
– Jeg vet egentlig ikke, sier han nølende.
– Kanskje fordi jeg er blitt vant til å alltid være redd for noe, et eller annet som en kanskje ikke en gang vet hva er. Her sitter vi en helt normal situasjon. Du er journalist og kan skrive. Vi kommer fra et land der journalister ikke får gjøre jobben sin. Et land uten stabilitet der det alltid er redsel i hjertene.
Hvordan blir det da å tilpasse seg til et nytt liv? For eksempel et land som Norge der folk jo lever som i en sukkerboble?
– En må vel si farvel til redselen, sier Sameh og tar kulepennen og skriver hele navnet sitt på papiret.
Vi drikker ferdig kaffen og går ut på gata.
Hva gjør dere hele dagen?
– I dag skal vi til sykehuset for medisinske undersøkelser. Ellers går vi bare rundt og ser oss om.
– Kirkenes er en veldig stille og fin by. Nesten alt er laget av tre! Dere er glad i å bygge trehus? Husene ser ut som små dukkehus. Det ser ut som om folk har gode liv her.
Hva tenker dere om fremtiden på lang sikt?
– Jeg håper jeg får bli i Norge. At jeg kan lære meg språket og få meg en jobb. Starte et nytt liv, svarer Ali.
Enn du, Sameh? Tror du at du noen gang vender hjem til Syria?
– Jeg håper det, men det kan nok ta lang tid før det blir fred, kanskje ti år eller mer. Nå har også russerne involvert seg mer i Syria, og situasjonen har blitt enda vanskeligere. Ingen vil forlate fedrelandet sitt, det er ingen i hele verden som ønsker det, å legge bak seg alle minnene fra barndommen, hele livet sitt. Men det må være et fritt og normalt liv. Ikke et liv som i realiteten er som i et fengsel.

 

Nyhetstips hele døgnet: 909 90 700 //  Gå til tips-siden

Kontakt oss: 78 97 07 00 (sentralbord)

Redaksjonen: redaksjon@sva.no
Sør-Varanger Avis arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. Sør-Varanger Avis har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til..
 
Sør-Varanger Avis bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her.
 
Les vår personvernerklæring her.
 
Løsningen er designet og utviklet av Hamar Media – www.hamarmedia.no