13. des
KRIGSFANGER: Marianne Neerland Soleim fortalte om «Operasjon asfalt» under litteraturfestivalen. (Foto: Yngve Grønvik)
 
Russiske skjebner på norsk jord
Flyttingen av russiske ofre for nazismen i Norge fra sine graver rundt om i landet til felleskirkegården på Tjøtta var sterkt preget av den kalde krigens politikk.

Publisert: 24.nov.2016 07:00
Oppdatert: 23.okt.2017 11:11

Marianne Neerland Soleim, instituttleder på Barentsinstituttet, har skrevet om «Operasjon asfalt», flyttingen av de russiske krigsfangene som døde i Norge. Sovjetiske myndigheter ville at de skulle ligge der de lå og få ha sine minnesmerker. Norske myndigheter ville ikke ha sovjetiske agenter flyende rundt i landet under påskudd å besøke gravsteder.

13 000 døde

«Operasjon asfalt» ble navnet på prosjektet som handlet om å grave opp de døde og flytte dem til en stor felleskirkegård, på øya Tjøtta i Nordland. Marianne Neerland Soleim holdt foredrag om boka og det som skjedde, under litteraturfestivalen, og mange kom for å høre på.

Hun forteller at det var rundt 100 000 russiske krigsfanger i Norge, og de ble brukt som arbeidskraft, hovedsaklig til infrastruktur som veier, flyplasser og Nordlandsbanen, som Hitler hadde planer om å legge helt til Kirkenes.

- Det gikk brutalt for seg i enkelte leire, avhengig av den enkelte leirkommandantens syn på hvor stor nytte fangene gjorde for seg, forteller hun.

Rundt 13 000 av fangene er registrert døde i Norge. Dødsårsakene var hovedsaklig sult, utmattelse, sykdom eller de ble skutt.

Store protester

Blant nordmenn var det etter krigen sterke minner knyttet til krigsfangene. Mange forsøkte å hjelpe dem, og mange har minner om hvordan de ble behandlet, den skjebnen de fikk, og om hjemsendelsen.

- I Norge er det mange som anså dem først som ofre for Hitler, og deretter som ofre for Stalin da de kom hjem, forteller Soleim.

Derfor ble det mange store protester blant folk da gravene ble gravd opp og ofrene fraktet vekk i sekker.

- Det var måten det ble gjort på. Folk syntes ikke ofrene ble behandlet med verdighet. Minnesmerker ble sprengt og kors med navn ble ødelagt. Det ble ikke ryddet ordentlig opp. Ett sted, i Mo i Rana, truet de med streik på smelteverket, og operasjonen måtte gi opp, de fikk ikke fjernet de døde, forteller hun.

Identifisert

På grunn av dette var det bare et fåtall, 826 personer, som ble identifisert med navn på krigskirkegården på Tjøtta. I de senere år har Soleim i samarbeid med Falstadsenteret arbeidet for å identifisere flere, og man har kunnet føye rundt 4 000 nye navn til listen over ofre som ligger på Tjøtta.

- Dette er viktig, for når etterkommere skal lete etter sine, er dette et godt sted å begynne, sier hun.

Spionfrykt

Men «Operasjon asfalt» skjedde heller ikke uten konflikter med naboen, Sovjetunionen. Sovjetiske myndigheter ville først at de døde skulle ligge der de lå, og få monumenter slik at de kunne minnes. Norske myndigheter ville ikke ha russiske agenter på reise rundt omkring til avsidesliggende strøk under påskudd å besøke graver, mens de fotograferte militære anlegg. Den første tiden kom det flere sovjetiske besøk til kommuner rundt i Norge, og frykten for sovjetiske spioner økte. Man var også redd for at Sovjet skulle kreve erstatning for infrastruktur som de russiske fangene hadde bygget, og som nå var i bruk. To norsk-russiske gravkommisjoner diskuterte hvordan man skulle løse problemet og omsider ble Tjøtta løsninga.

Noselva

I Sør-Varanger lå det en stor gravplass ved Noselva like ved Høybuktmoen. Der lå det 2 300 døde russere. Marianne Neerland Soleim har snakket med en av soldatene som var på GSV den gangen, og som ble satt i arbeid med å grave opp gravene.

- Noen lå i rekker, andre i hauger. Noen hadde tydelig blitt skutt på kanten og falt nedi. De 12-15 soldatene var utstyrt med spader og brukte en dag på å grave opp gravene. De lå ikke dypt under bakken. En feltprest var tilstede dersom noen av de norske soldatene skulle ha behov for det. Soldaten jeg intervjuet fortalte at han følte arbeidet var viktig og at ofrene skulle få et ordentlig gravsted, forteller hun.

Ikke godt arbeid

I ettertid har det blitt kjent at det ikke ble gjort godt arbeid. En tidligere soldat har fortalt til SVA at da E6 skulle utbedres på slutten av 70-tallet, var han på øvelse i området. Det dukket opp både bein og hodeskaller. Det ble ikke gjort noe mer med saken enn å trø dem ned i jorda igjen, fortalte han.

- Det er kjent fra flere steder at arbeidet ikke ble gjort så veldig nøye og at de ikke fikk alt med seg, bekrefter Soleim.

Fram til i dag

Hun legger til at norske myndigheter aldri har brydd seg stort om de russiske ofrenes skjebne. Så sent som i 2002 ble alle de 826 navneplatene på Tjøtta fjernet og stuet vekk i en låve. Blant argumentene var at det var vanskelig å klippe gresset ordentlig. Etter sterke protester kom de på plass igjen i 2008. Hun forteller også at alle offisielle norske monumenter over krigsfangene omtaler dem som soldater, ikke som krigsfanger.

- Stedet der de fleste av de 826 kom fra, leiren på Hestbrinken, har i dag en standardstein, ingen merking og ingen informasjon om stedet. På Saltfjellet ligger fremdeles de sprengte restene av det russiske minnesmerket urørt.

 

Nyhetstips hele døgnet: 909 90 700 //  Gå til tips-siden

Kontakt oss: 78 97 07 00 (sentralbord)

Redaksjonen: redaksjon@sva.no
Sør-Varanger Avis arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. Sør-Varanger Avis har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til..
 
Sør-Varanger Avis bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her.
 
Les vår personvernerklæring her.
 
Løsningen er designet og utviklet av Hamar Media – www.hamarmedia.no