17. okt
Marika Wester (fra venstre), Stine Varsi, Hildgunn Antonsen og Irina Berg.
 
«Skulle så gjerne ha drevet butikken i ti år til»
– Det har kostet mye for helsa mi.

Publisert: 30.okt.2014 16:30
Oppdatert: 23.okt.2017 10:44

- Men jeg hadde gjort det på nytt igjen om jeg fikk velge, sier Hildgunn Antonsen som nå selger livsverket sitt. Butikken Twenty.
– Jeg liker alt med butikken. Lukta. Jentene mine. Kundene, sier Hildgunn Antonsen som nå på 29 året entusiastisk har kledd opp Kirkenes til anledninger med kontraster. Fine anledninger og triste anledninger. Fra forelskede møter til møter med barnevernet, dager der folk har trengt litt ekstra for å møte verden.
– Jeg elsker jobben min, å være med på å se et menneskes personlighet, gjøre dem enda finere. Når jeg synes jeg har fått til det så bruker jeg å si at jeg får ståpels. Hårene reiser seg faktisk på armene mine. Det er sant! Det betyr at jeg syns folk har blitt råfine, sier Hildgunn med et stort, fint og åpent smil.
Hildgunn Ånonsen sitter på kontoret sitt i Sørnes-bygget og forteller at nå er det ugjenkallelig slutt på butikkdrift for hennes del.
Legen har sett henne dypt og alvorlig inn i øynene og sagt at han forstår at hun ikke er et A4 menneske og at hun nødig gir seg: «Men nå slutter du!».

Angrer ikke

Hildgunn har altså ikke noe valg lenger, og egentlig syns hun midt oppe i alt at det er deilig å ikke ha valget.
– Jeg må bare, konstaterer hun.
– Jeg skulle gjerne ha drevet i ti år til, men helsa setter en stopper for det, og nå har noen andre tatt avgjørelsen for meg.
Hildgunn blir en ung pensjonist. 53 år gammel. Hun har vært åpen om at hun lider av sykdommen Morbus Addison, og hun har fått tilleggsykdommer.
– I perioder har jeg hevet inn på for mye medisin og det får jeg lide for nå. Jeg angrer ikke en dag, men noen dager tenker jeg at jeg må jo ha vært en plage for kundene, når jeg har vært høy på medisin og håndtert ti kunder samtidig...
Nei... Du har vel bare vært entusiastisk, umiddelbar og livlig, synes SVA som kunde å ha registrert.
– Tror du? Noen syns nok at det har vært for mye, de syns nok det, mener hun selv.
– Jeg har kastet innpå medisiner og sagt til meg selv: «Det her klarer du, Hildgunn». Det er sånn psyken min er.

Potetjente

Hildgunn har en lang karriere i butikkdrift bak seg. Slik blir det når arbeidslivet starter allerede som 11 åring.
– Jeg var potetjente på Matsenteret, hos Alexandersen, forteller hun.
Potetjente?
– Potetene kom i 25-kilos sekker, og det var min jobb å fordele dem på tre kilos sekker. Jeg fikk femti kroner uka og var der etter skolen og på alle fridager. De tok seg så godt av meg, Terje og Astrid. De var så vakre mot meg.
Da hun var 15 år gikk turen videre til butikken Snarkjøp som lå der Gobiten er nå.
– Vi var tre søsken som jobbet der i lag, og ble også der tatt veldig godt vare på. Av Teodor Tharaldsen. Da jeg var 16 og et halvt begynte jeg på Hamre, hos Odvar og Halldis. Der ble det egentlig ikke gjort forskjell, men en jul ble jeg likevel tatt til side og jeg fikk en jakke. Da jeg kjente i lommene lå det 2000 kroner der! Det var mye den gangen, for jeg hadde 1200 kroner i måneden.
Husker du hva slags jakke det var?
– En hvit kaninpelsjakke! Den var så nydelig. Tenk så heldig jeg var! Jo, jeg har vært heldig med alle de tre sjefene jeg har hatt. Jeg har lært at uansett hvor du jobber, så gjør du jobben din bra. Jeg har nok ord på meg for å være streng, men jentene vet også at dersom de knekker koden for småbedrifter og står på, så får de gods og gull tilbake. I detaljhandel er det viktig å være bevisst at det ikke er sjefen som betaler lønna di, men de som besøker deg på jobb. Kundene skal bli møtt med et smil og et hei, ikke av noen som stirrer ned i mobilen og sender meldinger. Jeg vil at folk skal bli sett, det er veldig viktig for meg. Det kan berge dagen for mange.

Lært mye

Twentyinnehaveren sier hun alltid fikk høre at videre skolegang ikke var noe for henne.
– Jeg har jo ikke annen skolegang enn Kirkenes skole. Alt jeg har lært har jeg lært med håndmakt. Jeg syns synd på unger som i dag er praktikere. Hvor skal de gjøre av seg? Jeg fikk alltid høre at jeg ikke hadde hode til mer skolegang, men jeg var jo syk allerede da - bortsett fra at jeg ikke hadde fått noen diagnose.

Du er ikke fra en kremmerfamil
ie?
– Nei. Overhodet ikke! Jeg er født i 1961 og på den tiden var det et sterkt klasseskille i Kirkenes. Det var Sydvarangerunger, funksjonærunger og skilsmisseunger. Jeg tilhørte den siste gruppa. Mora mi hadde på det meste tre jobber for å klare å forsørge seks barn alene. Vi fikk mat fra Kollstrøm oppe i bakken, og fra Røde Kors. Først spiste ungene, og så spiste moren min til slutt da hun var sikker på at alle var mette. De første skiene mine fikk jeg fra Frelsesarmeen. Vi hadde hullete klær, men vi var ikke de eneste. Jeg har lært fantastisk mye av oppveksten min, og jeg er så glad og stolt av byen min, og av søsknene mine. Det er ingen som har et sånt samhold som oss. Moren min sa alltid at hennes rikdom var ungene. Og det er liksom som om jeg ser nå, da jeg har blitt eldre, at alt i livet har sin mening.

Er det bakgrunnen din som har gjort at du har vært så flink til å bygge opp egen bedrift?
– Nei. Jeg visste at jeg var like bra selv om jeg var skilsmissebarn. Men jeg ville vise at jeg klarte det selv om jeg var syk.
Hildgunn er engasjert.
– Jeg kan ikke la være, ler hun når hun hører det plinger inn en facebookmelding.
Hun liker å engasjere seg i lokalsamfunnet.
- Jeg liker ikke det overfladiske, jeg liker det ekte, å få høre folks historier. En lærer jo så mye av det!
I 1986 kjøpte Hildgunn butikken i Sørnes-bygget fra søstra si og venninna hennes Margareth. Butikken hadde symaskiner og strikkemaskiner.
– Jeg og mora mi fylte opp bilen og kjørte kysten rundt for å selge dem. Vi stoppet rundt på småplasser, som Kiberg, satt inne hos folk å drakk kaffe, pratet og solgte maskiner.

Ble det penger av d
et!?
– Nei, men det var så koselig!

Kreativ i nedgangstider

Twenty er nå lagt ut for salg.
– Akkurat nå da jeg har butikken jeg ønsker meg og ikke lenger er i kjede. Dessuten er gården pussa opp, det er jo blitt den fineste gården i sentrum. Gårdeieren, han Einar (Sørnes), har gjort en fantastisk jobb. Vi har jo vært i lag i 29 år, og har pusset opp for x antall millioner. Det må du få med! At jeg har alltid brukt lokale håndverkere. Jeg er lokalpatriot, og det er en vinn vinn situasjon om alle handler lokalt. Det gjelder også for kommunen, hvis kundene kommer, så blir det skattekroner.
Det neste jeg egentlig hadde villet tatt tak i, om det ikke var for helsa, var at gårdeierne i sentrum må ta vare på leietakerne sine, da flytter de kanskje ikke ut. Nu er det stort sett bare leietakere i sentrum, og det er jo ingen tvil om at sentrum trenger et løft.
Twenty har vært med Kirkenes gjennom oppturer og nedturer. Sydvarangers nedgang og opptur, og russerhandelen som nå dabber av.
– Jeg doblet omsetningen første år, det hadde jeg sagt jeg skulle, og i nedgangstider gjelder det å være mer kreativ og finne løsninger. Sånn er det bare.
Inkludert regnskapsføringen sysselsetter bedriften ni til ti hoder.

Er du stolt over det du har fått til?
– Ja. Jeg er kjempestolt. Jeg håper noen lokale ser verdien i butikken og kjøper den, vi skal alltids bli enige. Om ikke den rette kommer, så legger jeg ned. Butikken har betydd utrolig mye for meg, og det blir forferdelig trist om jeg ikke får solgt. Samtidig må jo den som overta forstå at det her er både jobb og hobby. De siste to årene er det jentene som har drevet butikken, mens jeg har trukket i trådene. Siden det er et as kommer jentene med på kjøpet. Da får de en betjening som snakker norsk, svensk, finsk, samisk engelsk, russisk, fransk og tysk. De er den beste og flotteste betjeningen noen kan tenke seg. Den som kjøper er heldig.
Tårene triller på jentene når SVA spør hvordan det blir når Hildgunn selger, det er svaret fra dem.
– Jeg har vært så heldig, smiler Hildgunn igjen.
– Tre fantastiske barn har jeg fått, en flott ektemann og endatil butikken. Jeg tror jeg må være født under en heldig stjerne, jeg lurer på om jeg ikke må være det. Jeg er ikke overtroisk altså, men jeg ser ledetråder. Også når det gjelder sykdommen.

Jeg sier at jeg var den av oss som fikk den. Fordi jeg er tøffest.

 

Nyhetstips hele døgnet: 909 90 700 //  Gå til tips-siden

Kontakt oss: 78 97 07 00 (sentralbord)

Redaksjonen: redaksjon@sva.no
Sør-Varanger Avis arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. Sør-Varanger Avis har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til..
 
Sør-Varanger Avis bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her.
 
Les vår personvernerklæring her.
 
Løsningen er designet og utviklet av Hamar Media – www.hamarmedia.no