22. okt
AMPUTASJON: Kunstner Stinius Fredriksen måtte følge ordrene fra sin regjering, selv om han skal ha vært fortørnet over resultatet og kalte det en amputasjon
 
Slik fikk sovjetsoldaten den unaturlige kroppsholdningen
Nebb og stjert ble fjernet, og fjærene jevnet ut sånn at den tyske ørna ble seende mest mulig ut som en steinblokk. Resten den tyske ørn ble brukt til foringer for maskindeler på Sydvaranger.

Publisert: 24.okt.2014 14:52
Oppdatert: 23.okt.2017 10:44

Sånn skal den eventyrlige historien om den tyske ørn under sovjetsoldatens fot ha endt.

På støperiet til Jan Fredriksen.

Da Fredriksen kom på jobb en morgen lå ørna på støperiet hans. Han er ingeniør ved Sydvaranger og driver støperi på si, og det er han som sørger for å bokstavelig talt glatte ut og over et symbol som skapte mye bryderi i etterkrigstiden.
Sør-Varanger Avis skriver historien om ørna til frigjøringsjubileet i 1994. Det er da folk i Kirkenes for første gang får se hvordan kunstner Stinius Fredriksen hadde tenkt monumentet skulle se ut.
Modellen viser en ung sovjetsoldat. Soldaten står med geværet i hvilestilling og med den høyre foten tramper han på den tyske ørn. Byttet er nedlagt. Nettopp denne ørna gjør at monumentet ble en politisk vanskelig sak, før den endelig kommer på plass på Haganes, flere år etter at den skulle vært på plass.

Dype hemmeligheter

Stinius Fredriksen er allerede i mars 1946 ferdig med å lage fullskalamodellen i gips, men først den 8. juni 1952 avdukes monumentet. Da får folk se et monument uten den tyske ørna under sovjet-soldatens fot. Monumentet er også tre og en halv meter lavere enn det var planlagt å være.
I årene som er gått er monumentet gjenstand for politiske diskusjoner på høyeste hold, og i 50 år ble viderverdighetene rundt monumentet gjenstand for den dypeste hemmelighet. Inntil Sør-Varangers tidligere ordfører Halvard Kvamsdal fikk ut modellen og klarte å få ut papirer fra departementale arkiver.
– Stinius sin sønn fant modellen i farens atelier. Da jeg først hadde den, så ble det også lettere å få ut opplysninger, fortalte nå avdøde Kvamsdal til SVA.
Måten ørnen var festet til soldaten på avslørte mye av hemmelighetene rundt den. Ørnen forankret soldaten med sokkelen. Med en bolt i steinen og to stag som soldaten var festet til. Uten ørnen kunne ikke soldaten stå oppreist.
Tidligere hadde det versert historier om at ørnen ble skjært løs fra soldaten.
Stalins dagsordre
Kvamsdal har forsket seg fram til at historien startet da russerne trakk seg ut i 1945. Russerne ville selv ha et minnesmerke i Kirkenes og foreslår en slagscene med Stalins dagsordre om å forfølge tyskerne inn på norsk territorium. I juli 1945 er kronprins Olav i Kirkenes. Stinius Fredriksen er medlem i Kirkedepartementets rådgivende komite for monumenter og minnesmerker og deltar på et møte med kronprinsen.

Reportasjon fortsetter under bildet.

– Stinius synes russernes forslag er for krigersk og får i oppdrag å lage et utkast. Dette blir forelagt russiske og norske myndigheter og blir godkjent i Norge i 1945 og av russerne i begynnelsen av 1946. Da får Stinius Fredriksen klarsignal for arbeidet med monumentet.
8. mai 1946 har Friheten et bilde av Fredriksens modell.
I mars 1947 er monumentet ferdig og det planlegges å avduke den på treårsdagen for frigjøringen av Øst-Finnmark.
Forholdet mellom kommunistene og starten på den kalde krigen, og kanskje også forholdet mellom Arbeiderpartiet og de hemmelige tjenestene, brukes som forklaring på hemmelighetskremmeriet som følger.
– Bygningsrådet i Sør-Varanger hiver seg inn i storpolitikken. Svalbardsaken raser og Bygningsrådet mener det neppe er psykologisk heldig å reise statuen.
Så starter diskusjonen om hvor statuen bør stå.
– Rådet fremhever at Den Røde Armé spilte en så stor rolle i frigjøringen at monumentet må stå sentralt. De mener Haganes er for værhardt, foreslår å sette monumentet på torget og sette opp en kirke eller et samfunnshus på Haganes. Hele reguleringsplanen for Kirkenes stopper faktisk opp på grunn av denne diskusjonen, forteller Kvamsdal.

Upassende

Monumentet kommer ikke opp i 1947. Så kommer 1948. På steinhoggeriet på Kråkerøy (Fredrikstad) hogges granitten til monumentet ut, mens Gerhardsen holdt sin Kråkerøytale - oppgjøret med kommunistene.
Så følger krisen i Tsjekkoslovakia, Norge går inn i Nato og klimaet for å sette opp monumentet blir stadig dårligere.
Korea-krigen endrer holdningene til Tyskland og i 1950 anerkjenner Stortinget Forbundsstaten Tyskland som en potensiell alliert.
Kvamsdal mener at da Kirkedepartementet i 1951 sender ut en pressemelding der Kirkenes-monumentet beskrives, så bunner det hele i glemsel eller kommunikasjonssvikt.
– Nå var tiden slik at det var upassende å tråkke på en ørn. Et symbol som også Forbundsstaten hadde valgt seg.
Monumentet drøftes på en regjeringskonferanse sommeren 1951. Regjeringen blir enige om at ørna må vekk, og kirkeminister Lars Moen gir Stinius Fredriksen i oppdrag å dra til Kirkenes og ordne opp. Alt skal foregå i den dypeste diskresjon. Et forslag om å bruke et hakekors i stedet for en ørn blir forkastet.
– Amputasjon, skal kunstneren selv ha sagt.
Fortørnet over at soldaten får en unaturlig stilling når ørnen fjernes, men lojal mot sin egen regjering.
– Kroppsholdningen er annerledes dersom en hviler foten på en stein selv om en gjør det på en ørn selv om den er død, skal kunstneren ha sagt.
– Kirkeministeren ga nok Fredriksen klare ordre, for Stinius fortalte aldri historien. Ikke en gang kunstneres familie får vite hvorfor Fredriksen reiser til Kirkenes.
Framme i Kirkenes får Stinius kontakt med overingeniør Karl Seinnes på Sydvaranger. Kontakten skjer trolig via arkitekt Blakstad. Det er Seinnes som kopler kunstneren sammen med Jan Fredriksen.
På dette tidspunktet ligger monumentet på et kommunalt lager.
– Spørsmålet er hvem som brakte ørna til støperiet. Jeg tror jeg vet, men vil ikke si det, siden jeg ikke har bevis, kommenterer Kvamsdal.
– Jeg vil ikke kalle det et innbrudd. For den eller de som hentet ørna brukte nøkkel. Det ble kalt et innbrudd, men i så fall var det et innbrudd som aldri ble anmeldt.
Heller ikke Fredriksen skal ha fått vite hvem som brakte ørna til støperiet.
Monumentet blir en tredjedel lavere enn det var tenkt. Det skulle vært 11-12 meter, men endte opp langt lavere med en seks meter høy sokkel pluss monumentet på 2.45.
I en begrunnelse gitt i Morgenbladet i august 1951 sies det at det er bygd så mange hus i nærheten av Haganes at monumentet må gjøres mindre.
– Det er jo en helt vill logikk. Normal logikk skulle tilsi at monumentet i stedet gjøres høyere. Men trolig er det regjeringen som ønsker å gjøre monumentet mindre framtredende. Av steinblokkene som ikke blir brukt til monumentets sokkel blir bare en brukt til noe fornuftig. Denne ene lages til minnesmerke over Harald Utne på Skafferhullet, mens resten ligger igjen i fyllinga ved rådhuset.

 

Nyhetstips hele døgnet: 909 90 700 //  Gå til tips-siden

Kontakt oss: 78 97 07 00 (sentralbord)

Redaksjonen: redaksjon@sva.no
Sør-Varanger Avis arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. Sør-Varanger Avis har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til..
 
Sør-Varanger Avis bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her.
 
Les vår personvernerklæring her.
 
Løsningen er designet og utviklet av Hamar Media – www.hamarmedia.no