22. nov
Art Kitchen med Eva Bakkeslett hos PolarNelly i Nikel.
 
Småfuglen kom med en bøtte magi
En liten festivalfugl fant også veien til Nikel. Med den kom en sprelsk levende og sydende glad surdeig hjem.

Publisert: 23.apr.2015 15:09
Oppdatert: 23.okt.2017 10:50

– Å nei. Det er en katastrofe! Eva du må komme med en gang! Deigen har kommet seg ut av glasset, ler Nelly Makejeva. 
Kunstner Eva Bakkeslett springer ut på det lille kjøkkenet i nikelkunstnerens studio. Der putrer og bobler en surdeig i vilden sky. Den har sprengt av seg lokket til syltetøyglasset og sprer seg utover med en voldsom fart. 
14 kvinner gapskratter av den viltre deigen, og nikoser seg der de er samlet til Art Kitchen i Nikel. Her er det «make bread, not war» som gjelder. Her er latter, gode historier, masse kunnskap om brød - og tedrikking.
Eva Bakkeslett, kunstneren som hadde rømmekolleprosjektet under årets Barents Spektakel, er tilbake i området. I forrige uke var det Barents Bird festival i Murmansk hvor Bakkeslett hadde pop up cafe med en kortversjon av rømmekolleperformancen. Hun har også en relasjon til Nikel fra tidligere ved at hun har laget en film med Nelly: «The Magic Table Cloth».
Det er mange som spør meg om hvorfor jeg driver på med å lage brød, kefir og rømmekolle? Hvorfor maler du ikke bilder i stedet!?
– Men for meg går det ut på det samme om jeg lager film eller om jeg baker med fine mennesker. Det er en forvandling, det er å være til stede med sansene. Å oppdage. Om en på forhånd har bestemt seg for at et tre er et tre, så glemmer en å se treet på nytt. I stedet kan en oppdage et tre som om en aldri har sett et før. Slik vi gjorde da vi var små, viser hun med en lav høyde på hendene.
– Det kan være en inngangsport til en helt annen måte å se verden på.

Eva og Nelly inviterte til workshop lørdag formiddag. Til kjøkkenbordaktivisme under sloganen: «Fight not the harmful, but feed the helpful».
Bare kvinner, ingen menn, hadde meldt seg på. Og bare russere, ingen nordmenn hadde meldt seg på.
– I Nikel er nok mennene i garasjene, antar kunstner Eva.
– Ha-ha-ha, ler kvinnefolka.
– De er nok det.
– Vi hadde håpet å få påmelding fra norsk side, det hadde gitt en ny dimensjon. Jeg vet ikke hvorfor vi ikke lyktes med det. Kanskje markedsføringen har vært for dårlig? Eller kanskje de er mindre eventyrlystne enn naboene sine, lurer Eva på.

Deler pusten

Eva Bakkeslett er en ambassadør for de gode bakterier.
– I et lite rom som dette kjenner vi at vi deler hverandres pust, påpeker hun.
– Vi forstår at det er viktig å samarbeide med bakteriene så jorda blir et bedre sted å bo. For hver celle i kroppen har vi ti bakterier. Hva er vi da? En bakterie, spør hun leende.
Surdeigsbaking gjør tiden relativ.
– Når en baker med gjær, så blir det veldig mye et bilde på livene våre, at alt skal gå så fort.
Hun oppfordrer til å ta alle sansene i bruk. Nyte lyden av kornet som blir malt. Lytte etter forskjellen når kornet males. Den harde rugen som er varm når den kommer ut av kverna. Den myke spelten.
–Hvete er et av de mest problematiske kornslagene vi har. Det har vært så populært de siste 100 årene at alt snart er hvete. Den er veldig utsatt for soppangrep og for insekter fordi den har mistet motstandskraften sin. Den sprayes mye, og mange tåler den ikke lenger.
Enkle ingredienser; rug, vann og salt gir næring til kroppen og til sjela.
– Brødet er årsak til revolusjoner, til krig og til problemer - men er også en frelser. Det er kanskje derfor det har en så sentral rolle  i mange religioner. Og så må vi ikke glemme det som gjør at brød blir brød og ikke til stekt grøt!

Eva Bakkeslett tar lokket av en plastbøtte. Der er den hjemvendte surdeigen.
– Legg øret ned mot den, oppfordrer hun.
– Kan dere høre den? Jeg tror den er glad for å være tilbake i Russland!
Eva forteller hvordan hun pakket inn kverna i en dyne natta før sånn at naboene ikke skulle bli vekket av bråket. Hun måtte nemlig gi deigen mat klokka ett om natta. Da fikk den mat, varmt og nymalt rugmel, og den fikk friskt vann.

Tilbakeført

Eva fikk sin bit av deigen på en brødfestival i Devon i England i 2007. En tidligere BBC-korrespondent i Russland hadde hoppet av journalistyrket og i stedet viet seg til å spre kunnskap om brødet. Da han arbeidet i Russland ble han forelsket i den russiske brødkulturen. Deigen hadde han fått av en russisk babusjka som også hadde latt han få sove oppe på bakerovnen.
Kunstneren vil ikke bruke oppskrift når hun baker.
– Vi skal bake fra et sanselig perspektiv. Vi glemmer å føle dersom vi følger en oppskrift. Da tenker vi bare på å konsentrere oss om å gjøre det helt riktig.
Vi følger Evas instruks. Ser ned i det nymalte melet der det lunkne kildevannet lager bekker, elver og innsjøer. Så dryppes det vakkert skinnende olje ned.
– Gode råvarer. Fine og hyggelige mennesker. Vann av en passende temperatur. Og en bøtte med magi, oppsummerer kunstneren.
– Vi skal lage Borodinskij-brød. Da trenger vi også litt malt, den gir mørk farge - og den er søt. Som sikkert alle husker fra de var småpiker og bakte med bestemoren sin!
Hva er din erfaring, er resultatet av bakingen avhengig av humøret ditt? Preges deigen dersom du tenker vanskelige tanker når du arbeider med den, vil Nikel-damene vite.
– Brødet er så avhengig av hele mitt humør at det er som om den magisk plukker det opp!
Det er ikke noe i livet som ikke avhenger av humøret, svarer kvinnene.
– Jeg husker bestemor en gang ikke ville bake boller til meg. Nei, jeg er ikke i det humøret, sa hun da barnebarnet spurte.
Julia Tsjernysjeva var en av deltakerne i workshopen, og som de andre over seg av begeistring.
– Det er bare helt supert. Hun har så mye kunnskap, og er en så interessant kvinne. Det er første gang jeg ser hvordan man baker et slikt brød, og Eva forteller så fint og levende om hele prosessen.
Dagen fyker avgårde.
– Kanskje ikke alle har tid til å vente til brødene blir stekt. Vi kan steke og så får dere dem senere?
– Å nei. Vi blir, svarer kvinnene og vil ikke gå glipp av noe.

Må stelles

Eva deler gladelig ut deler av deigen slik at hver og en kan sørge for at den holder seg i live. Da blir det heller ikke vanskelig å skaffe en ny deig om det skulle trengs, det er bare å gå over til naboen.
– Deigen trenger kjærlighet, kjærlighet og kjærlighet. Så må den ha litt mat, litt omtanke - og av og til litt vann. Den oppbevares i et syltetøyglass i kjøleskapet. Om du baker en gang i uka, så trenger du ikke tenke på noe annet enn å ta ny deig til side hver uke, sånn at du ikke baker opp all deigen. Om du baker en gang i måneden, så må du ta vare på deigen. Gi den mat, litt rugmel og litt vann, røre rundt. Denne surdeigen er vant til å få mye rug, og den er viljesterk. En venninne av meg ringte fortvilt en dag. Hun hadde glemt deigen, og nå var den blitt svart og illeluktende. Gi den kjærlighet, svarte jeg. Bort med vannet og det øverste laget. Gi den mel og friskt vann. Den er sterk denne deigen. Den har nok gode russiske gener.
– He, he he. we will survive, nynner kvinnene til svar.

 

Nyhetstips hele døgnet: 909 90 700 //  Gå til tips-siden

Kontakt oss: 78 97 07 00 (sentralbord)

Redaksjonen: redaksjon@sva.no
Sør-Varanger Avis arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. Sør-Varanger Avis har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til..
 
Sør-Varanger Avis bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her.
 
Les vår personvernerklæring her.
 
Løsningen er designet og utviklet av Hamar Media – www.hamarmedia.no